Kommentar

Å dø uten Freud

I lyset fra TV-skjermen er det på tide å gjenintrodusere livsalvoret i folkementaliteten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg er vanligvis ikke redd for døden, men her en kveld slo det meg med full kraft: Skal jeg virkelig gå ut av dette livet uten å ha lest Freud? Og spørsmålene fortsatte: Dø uten å få et grep om Jesaja? De Beauvoir? Det er jo så lite tid! Det er nå så mange bøker på leselista mi at jeg har begynt på en ny liste. Livet er for kort.

Og så lar jeg, av vane, en TV stå der og kreve min oppmerksomhet med all sin tilpassede lettfordøyelighet?

LES MER: «Jeg har ikke TV», sier de – høyt og stolt. Som om de er bedre enn oss fjernsynsfråtsere.

Seksten timer

Ifølge tallene SSB slapp forrige uke, ser det norske folk to timer og 14 minutter TV hver dag, det vil si 15 timer og 40 minutter i uka. Smak litt på det. 16 timer, på lineær eller strømmet tv, hver uke. Det er nesten en halv stilling. Jo da, det er kjekt å holde seg oppdatert på nyheter, og å samles i sofaen med familien. Og de som er for syke eller slitne til å gjøre annet enn å hvile blikket på skjermen er unnskyldt.

Men hva med resten av oss? Vi som har sinn og krefter intakt? Skal vi virkelig bruke vår tilmålte tid på jorda på å se bilder flimre over skjermen? Skal vi gi etter for den umiddelbare appellen på bekostning av vår sjel og vår utvikling seksten timer i uka?

LES MER: Åste Dokka: Vi må snakke om teateret.

Tjue bøker

Av tilfeldige grunner har jeg kommet i fremmedgjøring overfor TV-en. I fjor sommer ferierte vi på steder uten tilgang til tv eller stabilt internett. Og da jeg var vel hjemme hadde jeg mista interessen.

Av vane sank jeg ned i sofaen noen kveldstimer for å finne en serie å se på, men merket at jeg egentlig ikke ville. Hva er det, liksom, å finne en serie å se på? Lete etter tidtrøyte, når det er så mye annet som jeg heller vil?

Høsten og vinteren gikk uten særlig med TV-titting, og etter nyttår har jeg forsøkt å gjøre det til et prinsipp å ikke se TV.

Og jeg har fått gjort så mye: Så langt i år har jeg fått lest over tjue bøker, mange av dem har stått i hylla og ropt stille etter meg i flere år før de endelig fikk min oppmerksomhet. Jeg har fått skrevet en del som lå og bobla i en krok i hjernen, jeg har fått spilt veldig mange runder yatzy med barna (og satt ny personlig rekord) og jeg har hørt på musikk jeg liker. Jeg har snakket med mannen min. Jeg har sovet. Jeg har samtidig gått glipp av både Game of Thrones og uendelige timer fotballnyheter. Men jeg synes jeg har vunnet mye mer.

LES MER: Babylon Berlin-feber i Tysklands hovedstad.

Kvalitet

Jeg har tidligere lurt meg selv med å tro at jeg ser kvalitetsserier. Men uansett kvalitet brukte jeg TV for å glemme at timene går, at livet er kjedelig og smertefullt og gledelig og rikt. Og kvalitet? Gaute Brochmann skriver i Morgenbladet at enhver som frivillig ser Netflix enten er lat, fordummet eller begge deler. Uansett hvor god en serie er, kan den ikke måle seg med livet selv.

LES MER: Forfatteren bak Babylon Berlin: Vi må ikke ta demokratiet for gitt.

Livsalvor

En av bøkene jeg har lest i det siste er Dietrich Bonhoeffers Motstand og hengivelse. Det er en samling brev og notater teologen og motstandsmannen skrev fra fangenskapet i Nazi-Tyskland i årene før han ble skutt 9. april 1945.

En av de tingene jeg bet meg merke i, som ikke er særlig spektakulært, er det livsalvor Bonhoeffer legger for dagen. Han bruker timene i ensomhet til å tenke og skrive - det var hans kall og hans oppgave i livet. Han kjemper mot lysten til å sove lenge, til å drømme seg bort, til å gå virkesløs. Men helt til det siste er han tro mot det han mener at livet hans er til for, å tenke dype tanker på vegne av oss alle.

Kall

Vi har noen få timer her på jorda. Vi kan telle ned, underholde oss selv for å få tida til å gå. Eller så kan vi se livene våre som viktige, som anledninger til å dytte oss selv og verden i en retning vi mener er god. Hva er mitt kall? Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror ikke det er å se på TV.

Noen ganger gjør livet så vondt at man må bedøve seg selv for å komme seg gjennom timene. Andre ganger trenger man å le litt. Men livet er dypest sett ikke å være tilskuer til noe fiktivt som skjer i en vennegjeng du aldri har møtt. De årene vi bruker foran TV-en, 7,4 år døgnkontinuerlig hvis vi når forventet levealder, er en betydelig del av dem vi er gitt. Av vår tid, av vår menneskelighet, av livet og timene som er det eneste vi eier.

Bedre ting

Er jeg en kjip, gledesløs asket som ikke liker moro? Jeg har kanskje noen tendenser. Men jeg har kommet til at jeg egentlig ikke synes TV er noe særlig gøy. Da føles det enda mer meningsløst å se på det.

Nå har jeg sagt opp Netflix-abonnementet også. Jeg har bedre ting å gjøre enn å telle komatøst ned til jeg dør. Det har du også.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar