Kommentar

Å avskamme skammen

Da jeg fikk hjerneslag ble jeg forberedt på frykten og angsten. Men ikke på skammen.

Bilde 1 av 2
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den ene dagen var jeg i full jobb som direktør for samfunnskontakt i NRK. Den neste dagen befant jeg meg på Lovisenberg sykehus. Jeg hadde fått hjerneslag.

På to dager gikk svak kvalme over i total kollaps og innleggelse. Jeg kunne ikke gå, ikke lese eller se på TV. Til det var svimmelheten for sterk. Jeg lå i sykehussenga med øynene lukket og hørte på Radioresepsjonen, ironisk nok episodene der resepsjonist Bjarte Tjøstheim var sykmeldt etter slag. Det skjer også andre, var mitt halmstrå av normalitet i det hele.

Den gode skammen

Alle forventet at jeg skulle være nedtrykt, men det var noe annet som skjedde med meg. Ja jeg gråt, men det rare var at det ikke bare var vondt. Rekonvalesensen var en opplevelse av total hengivelse. Til helsevesenet. Til familien. Til trøst, omsorg, fellesskap og forbønn.

Det jeg opplevde, var det forfatter og psykoterapeut Marie Farstad i sin nye bok Skam kaller for en ontologisk skam, en skam knyttet til vår eksistens. Det er en variant av den «gode» skammen. Den som handler om menneskets bevissthet om sine naturgitte begrensninger knyttet til det å være et kjødelig og dødelig menneske.

LES OGSÅ: «Skammen sliter med sitt ufortjente dårlige rykte»

En tur på badet

«Skal vi forsøke å vaske håret ditt så du er fin til besøket?» To døgn siden slaget og barna var på vei. To døgn med svette og oppkast. Hjelpepleieren hadde planen og rullestolen klar. Svimmelheten var så voldsom at jeg måtte sitte i dusjen mens jeg ble vasket. Og vi klarte det. Da barna kom lå mamma flidd og fin i nyoppredd seng.

Jeg har aldri, aldri i mitt liv opplevd meg så hjelpeløs og liten som inne på det badet i den rullestolen. Og kanskje er det akkurat en slik sårbarhetsskam som løfter frem det allmennmenneskelige i oss: vi er sårbare og dermed avhengige mennesker.

LES OGSÅ: Slik begynte vi å snakke med barna våre om døden

Facebook-aktivist

Det jeg ikke var forberedt på, var møtet med den vonde skammen. Alle trengte vel ikke vite at jeg hadde fått slag? Og hva med arbeidslivet, ville jeg bli oppsagt, utstøtt?» Tankene kom fra andre enn meg selv. Jeg ble først forvirret, så ble jeg opprørt.

Jeg overvant egen Facebook-vegring, og la ut dramatikken og sårbarheten så alle kunne se det. Min Facebook-aktivisme var en avskamming av skammen. Det handler, som Farstad skriver, om å beholde en trassig tro på sitt egenverd på tross av skammens knugende virkning. Responsen var varm og støttende. Og også i kommentarfeltene dukket den opp, protesten mot at sykdom skal være et tabu.

Skam kan også oppstå når vi opplever et avvik mellom ulike selvvurderinger. Da jeg var tilbake i jobb, sa alle at jeg så ut akkurat som før. Ja, det syntes jeg også. Jeg var meg selv.

Og likevel ikke. Jeg-et mitt fløt opp under taket og så meg i fugleperspektiv. Jeg var fremmed for alt, overveldet over hvor kompetente og trygge alle virket. De var så på plass i seg selv.

LES OGSÅ: «Det finnes ikke bare usunn skam»

Ned fra taket

Skammen oppsto fordi det gode samspillet mellom hvordan jeg opplevde meg selv og hvordan andre opplevde meg, var forkludret. Jeg hadde mistet verktøyene til å tolke andre i forhold til meg selv.

Men jeg var heldig. Min bevissthet kom etter hvert ned fra oppunder taket på Marienlyst og tilbake inn i meg selv.

Min historie om skam handler om de nære relasjonene. Men som Farstad påpeker i sin bok, springer mange samfunnsproblemer ut av skampåføring. Skamdynamikker kan påvirke minoriteters liv og rettigheter negativt, og prege våre barn og unge og deres identitet og samhørighet. Skamperspektiver er viktige for å forstå fordommer og diskriminering.

LES OGSÅ: Skriver hjerteskjærende om når katastrofen inntreffer hverdagen

Skam i Vesten

Kanskje tror vi at skam er noe vi fjerner oss fra som moderne, liberale og åpne mennesker. I stedet er vår vestlige kultur skamutsatt blant annet på grunn av vårt forhold til skjønnhet, rikdom og perfeksjon. Og skammen lever også i miljøene som tar avstand fra vår materialisme.

Både innenfor kristne og islamske miljøer har forkynnelse og praksis bidratt til stigmatisering og utvikling av destruktiv skam, slik Farstad beskriver. Debatten Rut Helen Gjævert har reist gjennom sin erfaring som del av Jesus Revolution, viser nettopp at vi må ha et kritisk blikk på mulige negative sammenhenger mellom kristen tro, teologi, praksis og skam.

LES OGSÅ: Odd Inge Aas har selv kjent på kroppen hvordan det er å prøve å være perfekt

Maskespill

Den sunne skammen minner oss om at vi er dødelige og avhengige av andre mennesker. Men den vonde skammen lever i beste velgående i en kultur der vår sårbarhet og dødelighet fortrenges til fordel for et maskespill av skjønnhet og lytefrihet.

Det er derfor et samfunnsprosjekt å utvikle motstandsdyktighet i møte med skam. Å vektlegge likeverdet mellom mennesker - og se på sårbarhet som en del av det å være menneske. Å avskamme skammen ved å ha empati med seg selv.

LES OGSÅ: «Du kan glede andre ved å la din egen maske falle»

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar