Jorge Mario Bergoglio sitt liv har ikke hatt en rett linje – verken frem til pavestolen eller til de verdiene han har forfektet og virkeliggjort som pave. Det kanskje mest konstante er den tradisjonelle jesuittiske spiritualiteten som har særpreget ham – enten han var i fremskutte lederposisjoner eller uten særlig innflytelse i randsoner.
Politisk turbulent 70-tall
Bergoglio ble valgt til pave av kardinalkollegiet i den katolske kirken 13. mars 2013 og tok navnet Frans, etter tiggermunken og helgenen Frans av Assisi.
Bergoglio ble født i Argentinas hovedstad Buenos Aires 17. desember 1936 og levde mesteparten av sitt liv i den latinamerikanske metropolen. Under fire år etter at han ble ordinert til prest ble han utnevnt til provinsial for jesuittordenen i Argentina. Da var han kun 36 år.
Som ung kirkeleder ble Bergoglio kastet ut i store prøvelser i det politisk turbulente Argentina på 1970-tallet. Han hadde i praksis ansvar for jesuitter som ble en del av den radikale frigjøringsteologien som konsentrerte det pastorale arbeidet i fattige bydeler og hvorav flere hadde nær kontakt med geriljaen Montoneros.
Bergoglio ble kjent som en egenrådig og bestemt provinsial som nektet å implementere den internasjonale jesuittordenens mest radikale sosiale program for utjevning og rettferdighet («Dekret 4»).
Hans besluttsomme disiplinering av de mest radikale jesuittene bragte ham inn i en dyp konflikt med to underordnede som ble arrestert av militærregimet i 1976.
Bergoglios dialog med juntaen og eventuelle delaktighet i arrestasjonen av jesuitter han hadde ansvaret for, er omdiskutert i forskningen. Det er derimot bred enighet om at Bergoglio aldri sluttet seg til minoriteten av argentinske kirkeledere som sammen med nobelprisvinner Adolfo Perez Esquivel gikk inn i kampen for menneskerettigheter, for å få frem sannheten om de mer enn 10.000 opposisjonelle som ble drept av militærregimet, ofte kalt de forsvunne («los desaparecidos»).
En av lederne for Mødrene på Maiplassen stilte en gang spørsmålet: «Hvorfor holdt Bergoglio aldri en preken for de forsvunne?»
Bergoglio har utttalt at han begikk feil i denne perioden, men han har aldri konkretisert hva disse feilene har bestått i.
Ut av varmen — og inn igjen
Ut over 1980-tallet mister Bergoglio flere og flere posisjoner i jesuittordenen. Misnøyen med hans lederstil vokser innad i ordenen og på begynnelsen av 1990-tallet blir han beordret til å trekke seg tilbake i bønn og refleksjon i den argentinske byen Córdoba. Mange tolker det som et uttrykk for disiplinering fra den nye ledelsen i jesuittordenen, men også for Bergoglios svekkede innflytelse i argentinsk kirkeliv.
Det endrer seg raskt når erkebiskop av Buenos Aires, Antonio Quarrachino, bestemmer seg for å løfte Bergoglio ut av skyggen og nominerer ham til tjenesten som assisterende biskop («obispo auxiliar») for bispedømmet i hovedstaden.
Når Bergoglio utnevnes kommer det som en overraskelse. Etter Quarrachinos bortgang tar Bergoglio over rollen som erkebiskop i Buenos Aires – den mest sentrale posisjonen for Argentinas katolske kirke. I motsetning til sine forgjengere soler Bergoglio seg sjelden i glansen av hovedstadens politiske elite og inntar en kritisk posisjon overfor dem.
Han bestemmer at kirken skal satse på arbeidet i de fattige delene av hovedstaden og utnevner egne prester for å jobbe med samfunnets mest utsatte. Han blir kjent som en besluttsom biskop som får orden på bispedømmets økonomi og holder generelt en lav offentlig profil.
Han bestemmer at kirken skal satse på arbeidet i de fattige delene av hovedstaden
Han inntar en fordømmende holdning over likekjønnet ekteskap, men denne holdningen blir ikke kjent fordi han går aktivt ut i mediene. Det blir offentlig fordi journalister oppdager et brev han har sendt til noen nonner.
Utnevnt til pave
Denne tilbakeholdenheten overfor mediene slår om til en utadvendt holdning når kardinal Bergoglio i 2013 velges til nytt overhode for verdens største religiøse organisasjon.
Som ny pave bryter han med flere av Vatikanets protokoller på måter som gjør at han fremstår som langt mer folkelig overfor et globalt publikum enn han gjorde som erkebiskop overfor den argentinske befolkningen. I motsetning til sin forgjenger i pavesetet er argentineren en som frigjør seg fra manus og henvender seg spontant til medier og folkemasser.
Med sin frittalende form og menneskelige varme skaper han store overskrifter og blir gjenstand for en større medieoppmerksomhet i sitt første år som pave enn forgjengengen hadde gjort gjennom sine åtte år.
Hans første reise utenfor Roma legges til øya Lampedusa. Pave Frans benytter anledningen til å rette fokus mot flyktningenes død i Middelhavet og verdens moralske likegyldighet overfor deres lidelser. På sin første reise hjem til Latin-Amerika samler en populær pave millioner i den brasilianske storbyen Rio de Janeiro.
Reisen til Vestbredden og de palestinske områder innvarsler en rød tråd i pavens reisevirksomhet: Han velger seg ut geografiske områder preget av sosial ekskludering og menneskelig lidelse – noe som kan sees på som en virkeliggjøring av hans visjon om at den katolske kirken skal være en kirke for de fattige.
Han velger seg ut geografiske områder preget av sosial ekskludering og menneskelig lidelse
Genuint nytt
I 2007 står Bergoglio for første gang frem som en leder for den latinamerikanske kirken når biskoper fra hele regionen samles i Aparecida, Brasil.
Her leder argentineren redaksjonsarbeidet med sluttdokumentene fra den latinamerikanske bispekonferansen og det er én klar tendens: Kneblingen av den latinamerikanske kirkens selvstendighet fra Vatikanet på forrige møte i Santo Domingo i 1992 får motstand.
Bergoglio uttaler seg også kritisk mot prosessen på Santo Domingo. Sluttdokumentene fra Aparecida er mer i tråd med frigjøringsteologi og andre former for katolsk teologi utformet på latinamerikansk jord enn konklusjonene fra Santo Domingo.
Det er disse latinamerikanske konklusjonene som blir retningsgivende for det første programskriftet for pave Frans sitt pontifikat, Evangelii Gaudium fra 2013.
Denne teksten preges særlig av et fokus på sosiale spørsmål hvor oppmerksomheten rettes mot verdens fattige og hvor den ensidige troen på frie markedskrefter i organisering av økonomien fordømmes som avgudsdyrkelse.
Samtidig inneholder programskriftet en sterk agenda for katolsk evangelisering i bred forstand av ordet, som synes å reflektere at den latinamerikanske kirken lenge har stått i en sterkere konkurransesituasjon overfor en raskt voksende pinsebevegelse enn den europeiske.
For første gang i historien er den latinamerikanske tonen i et offisielt dokument fra pavestolen så tydelig. Det er erfaringene fra ikke-europeiske katolikker som reflekteres her, ikke minst ved at pave Frans siterer bispekonferanser fra særlig ikke-europeiske land som om de autoritative stemmer.
På den måten utvikler han en ny form for kollegialitet med sine egne biskoper i pavestolens offisielle teologi. Pavestolen blir mer flerstemmig og henter i mindre grad autoritet fra det institusjonelle sentrum i kirken og i større grad fra periferien.
Dette er genuint nytt i det moderne pavedømmets historie og har trolig røtter i en sterk kollegial ånd blant latinamerikanske biskoper.
Nyskapende teologi
Teologisk sett er trolig encyklikaen «Laudato si’» fra 2015 enda mer nyskapende, med sin anerkjennelse av menneskeskapte klimaendringer og økoteologi – sterkt inspirert av skikkelsen som paven henter sitt navn fra: Frans av Assisi.
Skriftet «Amoris laetitia» fra 2016 er ikke like nyskapende, men signaliserer en ny pastoral tilnærming til særlig skilte og gjengifte som også tydeliggjør hvor grensene går for pave Frans sitt handlingsrom. Den interne motstanden mot den nye argentinske fleksibiliteten på det pastorale feltet er stor og det blir tydeligere at det er grenser for hvor langt pave Frans kan gå så lange han skal ha hele det katolske lederskapet med seg på sitt prosjekt.
Frans avblåser den oppmykningen flertallet av biskopene tok til orde for på synoden
Det blir kanskje enda tydeligere etter bispesynoden om Amazonas i 2019, da pave Frans får et tydelig mandat fra søramerikanske biskoper til å mykne opp kravet om sølibat for prester ut fra behov for kirken i områder med prestemangel.
Frans avblåser den oppmykningen flertallet av biskopene tok til orde for på synoden, han skrinlegger prosjektet om å gi kvinner et eget diakonalt embete og han gjentar umuligheten av å åpne opp for kvinnelige prester.
Dette gir viktige føringer for organiseringen av kirkens liv – antakelig for lang tid fremover.
Menneskelig væremåte
Pave Frans vil nok av huskes av flest for sin profilering i mediene. Med sine personlige gester, sin menneskelige væremåte og fokus på sosiale spørsmål fremfor kirkens seksualmoral har Frans klart å gjenvinne betydelige deler av pavestolens tapte moralske troverdighet – noe som kommer frem i undersøkelser som viser Frans’ store popularitet.
Pave Frans vil nok av huskes av flest for sin profilering i mediene
Selv om den katolske kirken som helhet har tapt troverdighet i stor skala i kjølvannet av overgrepskrisen, har etter alt å dømme pavens popularitet veid opp noe av det tapte. Men utfordringene for kirken er på ingen måte ryddet av veien etter Frans sin bortgang.
De står igjen som viktige hindringer for kirkens evne til å nå ut med sitt budskap og være en relevant stemme for både mennesker innenfor og utenfor den katolske kirken.
Jorge Mario Bergoglio sitt liv har ikke hatt en rett linje – verken frem til pavestolen eller til de verdiene han har forfektet og virkeliggjort som pave. Fra et liv i skyggen i landet som kalles «verdens ende» har Bergoglio blitt kastet ut i flomlyset fra massemediene på den globale scenen.
Det kanskje mest konstante i Bergoglios liv er den tradisjonelle jesuittiske spiritualiteten som har særpreget ham – enten han var i fremskutte lederposisjoner eller uten særlig innflytelse i randsoner.
Ole Jakob Løland, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge
