Kommentar

En applaus for Den norske kirke

Den norske kirke bør gi seg selv en klapp på ryggen for godt utført innsats. Den gjør det bedre enn mange tror.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nedbemanninger og medlemsnedgang. Det er ikke de to vakreste ordene i organisasjonsordboka. Den norske kirke står midt i begge to.

Det er krevende å stå i. Men i motvind er det lurt å heve blikket og se seg litt rundt. Da vil vi se at Den norske kirke egentlig har gjort det rimelig bra.

La meg gi et tidsbilde. Det er TV-oversikten fra 17. august 1976, året etter at NRK la om til fargesendinger. Midt i beste sendetid skal landets eneste TV-kanal sende Fjernsynskjøkkenet med programmet «Slik gjer me kjøtdeigen drygare». TV-kvelden avsluttes ikke lenge etterpå med islandsk fjernsynsteater.

Heller enn å si at medlemstallet til DNK i dag er lavt, vil jeg si at det var kunstig høyt før

Kunstig høyt

Det var mye fint med et samfunn der det ikke var 500 TV-kanaler, og der det å spe ut kjøttdeigen var nasjonal kveldsunderholdning. I dag er våre mager, øyne og hjerner helt overfylte.

Men dette tilbakeblikket viser hvor dramatisk våre hverdagsliv er endret. På godt og vondt. Vi lever i et samfunn som er så mye mer mangfoldig, både etnisk og kulturelt. Monokulturene og monopolene er borte. Ap regjerer ikke alene. Vi står ikke lenger i kø for å få lagt inn telefon fra Televerket. Den norske kirke har ikke lenger 90 prosent oppslutning.

Heller enn å si at medlemstallet til DNK i dag er lavt, vil jeg si at det var kunstig høyt før. At et enkelt trossamfunn skulle samle over 90 prosent av befolkningen virker påtvunget høyt i et mangfoldig land med trosfrihet.

Etter femti år med sekularisering er fasiten inne: Fire av fem nordmenn fortsatt medlem av et trossamfunn

Fasit: Religion er stort

Det var på starten av 70-tallet den store sekularingseringskampanjen begynte. Det ble annonsert på forsiden av Dagbladet at nå var det på tide å melde seg ut av kirka. I tiårene etterpå har vi alle blitt fortalt at religion er blitt så gammeldags.

Etter femti år med sekularisering er fasiten inne: Fire av fem nordmenn er fortsatt medlem av et trossamfunn.

Medlemstallet i Den norske kirke har dalt. Andre har økt. Det religiøse landskapet er som samfunnet ellers blitt mer mangfoldig. Det etniske mangfoldet har økt, men det er også et større kulturelt mangfold i majoritetsbefolkningen.

Traff ikke innvandrerne

I dag samler Den norske kirke 63 prosent av befolkningen. Det er langt ned fra gamle dagers høyder. Men KIFO (tidligere Kirkens forskningsinstitutt) nyanserer dette. Hvis vi ser på andelen av befolkningen uten innvandrerbakgrunn som er medlem av DNK, så er oppslutningen på 78 prosent.

Det forteller oss to ting. Den norske kirke har mislyktes med å rekruttere innvandrere, men den har lyktes godt med å opprettholde oppslutningen i sin tradisjonelle målgruppe.

Jeg sier ikke at pilene peker oppover. Gudstro, kirkebesøk og medlemstall er på vei ned. Fra 2019 til 2023 falt antall medlemmer med 200.000.

Noen skylder på kirkens teologiske eller politiske utvikling. Tallene viser noe annet. Hovedårsaken til dette fallet er at medlemmer dør, ikke at de melder seg ut. I tillegg kom det er stort fall på 120.000 i 2021, som ble knyttet til en regelendring for medlemskap. Igjen ser vi at en sammenligner seg med tidligere tiders kunstig høye tall.

Den norske kirke kan miste en million medlemmer i morgen, og fortsatt være den suverent største medlemsorganisasjonen i landet

Størst i Norge

Å ha 63 prosent av befolkningen som medlem er faktisk utrolig høyt. LO og Ap har aldri vært i nærheten av den type oppslutning. DNK er nesten dobbelt så stor som Idrettsforbundet, som er neste organisasjon på lista. OBOS, LO, NAF og Turistforeningen er langt bak.

Det er faktisk vanligere å være medlem av Den norske kirke enn det er å spise ribbe på julaften (63 mot 59 prosent). Human-Etisk Forbund framholdes av mange som en representant for den nye tid, men etter tiår med hard verving har HEF knapt fem prosent av Den norske kirkes oppslutning.

Den norske kirke kan miste en million medlemmer i morgen, og fortsatt være den suverent største medlemsorganisasjonen i landet.

Oppbemanninger og nedbemanninger

Nå skal vi ikke skjønnmale. Kirken har store utfordringer med svakere oppslutning om dåp, kirkebesøk og andre viktige aktivitetsmål. Nå er organisasjonen midt i en krevende nedbemanning.

Nedbemanning er krevende for de som rammes, både de som mister jobber, og de som blir igjen. Men ikke glem: Alle snakker om nedbemanningene, ingen snakker om oppbemanningene. Dem har det vært flere av i DNK. Diakoner, direktører, kirkefagansatte, regnskap og administrasjon. Det har blitt ansatt mange nye arbeidstakere de senere åra.

Det er vanskelig å finne en oversikt over om det er flere eller færre ansatte i DNK i 2025 enn det var i 2015. En kronglete organisasjonsstruktur og en skilsmisse fra staten gjør det krevende å få oversikt over den reelle utviklingen. Men i en stor organisasjon som ikke helt vet om den har flere eller færre ansatt enn for ti år siden, tror jeg det er rom for justeringer og prioriteringer.

Nedbemanninger er krevende, men de tvinger fram tre nyttige spørsmål for alle organisasjoner som må kutte: Hva er det vi egentlig driver med? Hva er kjernen? Hvor tilfører vi verdi?

Det er spørsmål Den norske kirke har godt av å diskutere i en konkret prioritering av ressursbruk.

Løfte blikket

Hvis en tror, og sier, at nå går alt nedover, blir det fort en selvoppfyllende profeti. Det er på tide å løfte blikket og se seg litt rundt.

Med millioner av medlemmer, milliarder i inntekter, tusenvis av ansatte, titusener av frivillige, og et budskap som står seg gjennom millennier, bør Den norske kirke være forsiktig med svartmalingen av egen situasjon.

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar