Kommentar

Gleden i livet - tross det utholdelige

Nour Alwahidi (16) skildrer gleden i livet til tross for det utholdelige på Gaza. Hun vil minne om at hun elsker livet. Det trenger vi å bli minnet på.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Et korrespondentbrev fra Åse Marit Befring gjorde meg oppmerksom på et fenomen som hadde gått under radaren min. Det handlet om unge influensere som blogger om dagligliv i Gaza. Innholdet de poster på Tiktok og Instagram skiller seg fra andre som blogger og rapporterer fra krigssonen. Der de fleste andre, naturlig nok, fokuserer på ødeleggelsene og grusomhetene som foregår, vil disse influenserne vise at de har et liv, en slags hverdag, selv om de lever midt i krigens grusomheter. Det er viktig, sier en av dem, 16 år gamle Nour Alwahidi, fordi vi elsker livet. Hun tar oss med rundt i teltleiren sin og fokuserer på fine, små øyeblikk av glede, mens dronene durer kontinuerlig i bakgrunnen og minner om døden som er overalt.

De er modige, og de får reaksjoner. Noen bruker det de poster til å så tvil om krigssituasjonen, at krigen ikke er så ille som mediene vil ha det til. Andre opplever det som et svik at de viser frem glade øyeblikk fra krigshelvetet og mener de fordreier virkeligheten. Min første tanke var om det hadde tørnet for dem. Er dette en reaksjon på grusomhetene, der de ikke forholder seg til det som skjer, men flykter inn i en alternativ virkelighet? Men ettertanken er at dette er en overlevelsesmekanisme, og at den i høyeste grad er på livets side.

Mennesker har en forbausende evne til å finne håp, mening og glede

La vita è bella

Influenserne i Gaza er ikke de første som har tatt i bruk gleden som motkraft til ondskapen. I filmen La Vita è Bella, av Roberto Benigni, (på norsk: Livet er herlig), er det nettopp dette som spiller seg ut. Hovedpersonen Guido bruker humor og fantasi for å beskytte sønnen sin fra de grusomme realitetene i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Gjennom Guidos blikk blir gleden ikke en benektelse av lidelsen, men en bevisst handling – en protest mot det onde. Faren ofrer alt for å opprettholde sin sønns uskyld. Hans evne til å finne glede i et smil, en spøk eller en liten lek, blir en påminnelse om at håpet ofte er det siste som dør. Filmen forener tragedie og komedie, og viser oss hvordan gleden kan være en livsnødvendig overlevelsesstrategi.

Man’s Search for Meaning

Psykiateren Victor Frankl gjorde et levebrød av tanken om at det kan være mulig å finne mening i meningsløshet. Han var selv overlevende fra Holocaust. Han visste bedre enn mange andre hva meningsløs lidelse og ondskap var, og hvordan det var å leve i det. Boken han skrev, Mans’s Search for Meaning, var banebrytende da den kom og tankegodset står seg fortsatt. Der insisterte han blant annet på at mennesket, selv under de mest umenneskelige forhold, har friheten til å velge hvordan de vil møte det. Å finne mening i lidelsen kan gi styrke til å utholde den, mente han, og skrev: «De som har en grunn til å leve, kan utholde nesten hva som helst.» For Frankl ble det et filosofisk og eksistensielt kall å hjelpe andre med å oppdage sin egen mening i livet.

Mennesker har en forbausende evne til å finne håp, mening og glede. Det erfarer jeg også som sjelesørger og sykehusprest når jeg følger mennesker i sorg og kriser. Både Guido i La vita è bella og filosofien til Victor Frankl kan inspirere oss til å lete etter lysglimt i mørket. De gir oss også en slags «tillatelse» til å kjenne glede. Det trenger vi vel ikke, tenker du kanskje, men jeg tror noen av oss gjør nettopp det.

Gave og oppgave

At gleden kan være både en gave og en oppgave er poeten Kari Bakke inne på i sitt underfundige dikt Gleda, som kom ut i 1984. I diktet dukker Vårherre opp og og spør hvordan det står til? Han får svar at det går bra, men at det finnes så mye vondt i verden, at det kjennes som en synd å glede seg. Da svarer Vårherre: «Så pass sterk lyt ein vera at ein torer løfte gleda som eit lys her i verda.Det var til det ho var tenkt, sa han.

Med et skråblikk setter Bakke fingeren på en følelse jeg kjenner igjen. Det minner om overlevelsesskyld: Hvordan kan jeg våge å ha det bra, når så mange mennesker lider og dør hvert sekund? Hos meg skaper det både skyld og skam. Derfor trenger jeg tanker som dette. Trenger at Vårherre og andre minner meg om at ingenting blir bedre av at jeg også har det uutholdelig, eller skammer meg over å ha det bra. Det som hjelper, er om jeg tør å være med på å løfte lyset, løfte gleden. Det var slik det var tenkt. Ja, kanskje det? Og har du gledens gave, så har du også fått en oppgave: Å løfte den på tross av alt som står den imot.

Glede som motkraft

Enten vi finner inspirasjon i sosiale medier, filmfortellinger, filosofiske refleksjoner eller i poesi og litteratur, vil vi kunne finne eksempler på gleden som aktiv motkraft til det vonde. Det handler ikke om å ignorere smerten, men om å finne lys i mørket. Fordi livet er elskverdig, for å parafrasere Gaza-influenseren. Og – fordi det kanskje nettopp er i gleden, uansett hvor skjør den er, at vi finner styrken til å fortsette.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar