En kirkekjeller, Molde 1964: Det er lagsmøte, koret øver til en forestilling, og i etterkant forventes det av alle tilstedeværende at de signerer et opprop mot Ingmar Bergmans film Tystnaden. Kravet er at den skal tas av lerretet, en slik film har ikke noe på kino å gjøre. Den 15 år gamle fromme Edvard Hoem merker at han ikke vil skrive under. Han vil ikke vende verden ryggen.
Jeg leser Hoems nyeste bok, Ung mann vil ut. Og mens jeg leser tenker jeg på at kulturkrig ikke er noe nytt og jeg tenker på min egen ungdomstid, der jeg sto i spenninger som lignet dem unge Edvard sto i.
Ikke bedre før
Polariseringen er skarpere enn noen sinne, sies det. Det er større avstand mellom folk, hardere fronter, mindre felles grunn. Men jeg er usikker på om det er sant at ting er verre nå. For hundre år siden hadde vi to idrettsforbund i Norge. Arbeiderlagene og de borgerlige lagene kunne spille fotball mot hverandre. Da min far tok artium på 60-tallet, kunne han ikke være både kristenruss og vanlig russ, han måtte velge. I årtier hørte medier og forlag til bestemte politiske partier eller organisasjoner. På 70-tallet var avstanden mellom AKP (m-l) og meningsmotstanderne avgrunnsdyp, og i Europa drepte politiske terrorgrupper som RAF for fote.
Nei, jeg tror ikke det var bedre før. Så lenge vi har et demokrati, et samfunn der folk er ulike og uenighet er tillatt, kommer det til å være motsetninger, og de kommer til å være skarpe. Jeg har ofte tenkt på den skarpheten med både frykt og sorg. Men er ikke alternativet til uenighet egentlig verre?
Det var ikke dustete at kristenfolket ville tre sin smak ned over hodene på andre ved å påvirke kinoprogrammet
Alternativene er verre
Tilbake til Edvard Hoems lagsmøte: Da jeg først leste scenen, tenkte jeg at filmaksjonen var dustete. Kan ikke folk få lov til å se hva de vil på kino? Hvorfor skal lekmannsbevegelsen tre sin snerpete smak over hodet på alle andre? Men så tenkte jeg: Dette er jo bra. Det er bra å bry seg om hele samfunnet, og ikke bare seg selv. Det er viktig at den politiske samtalen ikke er til for å sikre akkurat min gruppes livsrom, men at den handler om et godt samfunn for alle.
For alternativene er verre. Alternativene lever allerede rundt oss. Det ene er den individ-sentrerte liberalismen, som synes den viktigste samfunnsverdien er den enkeltes frihet til å gjøre hva som helst. Eller det er apati og maktesløshet, politikerforakt og resignasjon på demokratiets vegne. I ingen av tilfellene tar folk ansvar for hverandre.
Innen kristenheten finnes også et særegent alternativ: The Benedict Option, formulert i en bok med samme navn av den amerikanske forfatteren Rod Dreher. Han vil at kristne trekker i eksil, ut av samfunnet, og dyrker sin egen motkultur. Vi er på vei inn i en ny mørk tidsalder, mener Dreher, og det eneste kristne kan gjøre er å redde seg selv til verden blir klar til å ta imot en kristen fornyelse.
Det var ikke dustete at kristenfolket ville tre sin smak ned over hodene på andre ved å påvirke kinoprogrammet. For det er slik demokratiet skal fungere: Alle skal ha rett til å si sin mening, også når det handler om andre enn en selv. Og de demokratiske virkemidlene, for eksempel underskriftskampanjer, kan skape engasjement og politisk endring.
Alternativet hadde kanskje vært at jeg som Hoem fant kirkekjelleren for trang og forlot den
Jeg trengte aldri velge
Og så var det min egen ungdomstid, da. For også jeg tilbrakte et uendelig antall timer i kjelleren på menighetssenteret. Også jeg fikk i ulike sammenhenger lister og penner stukket i hånda med klare oppfordringer. Jeg var til og med medlem i Laget et års tid. Men samtidig som dette skjedde, gikk jeg på kino. Jeg så Fight Club og Tarantino, Kids og Fucking Åmål. Jeg leste også, bøker fulle av misere, vold og uetisk sex: Agnar Mykle, Charles Bukowski, Albert Camus. Og ingen sa til meg at det var en spenning mellom disse to måtene å bruke tida mi på.
Jeg så ikke problemet, faktisk har jeg ikke tenkt på at det kunne være et problem før jeg leste om det kulturfiendtlige i Hoems tenår. Rundt meg var skole og familie kulturåpne, og jeg kan ikke huske at noen noen gang har advart meg mot å lese en bok. Omgivelsene mine hadde tiltro til dømmekraften min. Jeg kom på innsida av nihilisme, dop og selvmordstanker mens jeg lå trygt på sofaen i mitt eget hjem, uten å trenge å erfare noe av det direkte. Jeg kunne være kristen og samtidig forfølge nysgjerrigheten min på alt menneskelig. Jeg trengte ikke velge.
Alternativet hadde kanskje vært at jeg som Hoem fant kirkekjelleren for trang og forlot den.
Hva skal man med en kristendom som sier at den verden Gud har skapt er farlig?
En farlig virkelighet?
For dette er mitt største ankepunkt mot Bergman-kampanjen. Ikke at den brydde seg for mye med andre eller brukte illegitime virkemidler, det gjorde den ikke. Problemet var for det første kravet om sensur, men for meg viktigere: at den var illegitim kristelig sett. Den tok for gitt at voksne mennesker ikke kan se en film og gjøre sin egen vurdering. Med andre ord anså den deler av virkeligheten som farlig, som noe å frykte, noe man ikke bør vite om og heller lukke øynene for.
Og her kan vi vende tilbake til dagens kulturkrig. Det er åpenbart at fake news, løgn og utnytting av godtroenhet er feil. Selvsagt er demonisering av motstandere feil. Selvsagt er det å dele opp verden i to, en som er for og en som er mot, fordummende. Selvsagt går nyansene tapt og tenkningen lider under karikerte fiendebilder og stor avstand. Og sensur av kulturuttrykk kan jeg ikke se for meg at jeg noen sinne vil støtte. Jeg tror det er konspiratorisk å tro at det finnes en kampanje mot kristendom eller jul, at grunnlaget for synspunkter ofte er fabrikerte, jeg synes krigsmetaforikk er usmakelig og jeg synes selve standpunktene som inntas ofte er helt bak mål.
Men diskusjonen – også når den er skarp – er viktig. Det er avgjørende for en borger å kunne hevde sin rett til å mene noe om hele samfunnet. Men som kristen ville jeg aldri krevd en film tatt av lerretet eller en bok ut av biblioteket.
For hva skal man med en kristendom som sier at den verden Gud har skapt er farlig? Er ikke kristendommens rolle snarere å utruste oss til å leve midt ute blant folk, midt ute blant fenomenene? Jesus kalte ingen til å være kristne, stengte ikke livet inne i kirkekjellerne. Nei, Jesus viste oss hvordan vi skulle være mennesker, leve alminnelige, gode liv i Guds verden, uten å lukke øynene.
