Salomon Tomsinsky er en av mange norske jøder som mistet livet i Holocaust. «Hva ville du tenkt om Israel, Salomon?» spør Dagsavisen i en kommentar publisert 26. november. Det er minnedagen for da over 500 norske jøder i 1942 ble tvunget om bord på fangeskipet Donau for å fraktes til Auschwitz.
Lars West Johnsen er Dagsavisens politiske redaktør. Han og jeg bor begge like ved der Salomon bodde. Dagsavisen-redaktøren skriver om Salomon hvert år denne dagen. Og pusser snublesteinen med Salomos navn i Grüners gate. West Johnsen er ingen antisemitt. Hans engasjement for å minnes utryddelsen, og ofrene som bodde i vårt felles nabolag, er upåklagelig.
Vi må alltid skille mellom å forklare og å legitimere
Jødehatet i Norge
Johnsen skriver i sin kommentar om hvor problematisk det er at Israels regjering så tett knytter sin omstridte krigføring til alle jøder. Han mener det er en drivende årsak til veksten i jødehat vi nå ser. Han er dypt bekymret for økningen i antisemittisme vi ser over hele verden.
Det er ikke feil å diskutere det. Israels nådeløse og blodige svar på terrorangrepet 7. oktober har bidratt til å synliggjøre den latente antisemittismen som alltid ligger under overflaten.
At den finnes midt iblant oss så vi tydelig 7. oktober 2023. Mens Hamas-bødlene fortsatt slaktet ned uskyldige, ble de hyllet som «frihetskjempere» av enkelte i Norge. Det ble hevdet at ingen sivile ble drept.
Vi skal aldri sky tilbake for åpne og ærlige diskusjoner om hva som forårsaker hat og ekstremisme i vårt samfunn. Men vi må alltid skille mellom å forklare og å legitimere. Lars West Johnsen prøver selvsagt ikke å legitimere vold mot jøder, tvert imot. Problemet er at han med sitt spørsmål knytter norske jøder til krigen i Gaza. Han gjør det samme feilen som israelske myndigheter.
Omvendt arvesynd
Han spør seg selv hva Salomon ville ment om Israels krigføring. Det er nok godt ment. En hyllest til Salomon som menneske. Men det er vanskelig å svare på spørsmålet Dagsavisen stiller. Hverken staten Israel, terrororganisasjonen Hamas, eller flyktningleirene i Gaza eksisterte da Salomon Tomsinsky, fra Oslo øst, ble drept i Polen i 1942.
En myrdet Oslo-borger bør slippe å svare for hva folk han en gang ikke er i familie med gjør på Gaza 80 år senere. Salomon og andre Holocaust-ofre burde unngå å utsettes for den omvendte arvesynden West Johnsen legger opp til her.
Jeg har et annet spørsmål til Lars West Johnsen. Hva tror du norske Holocaust-ofre ville tenkt om å bli brukt i din retorikk 82 år etterpå? Skal vi ikke minnes drapet på Salomon hvis han hadde støttet krigen i Gaza?
Skal vi ikke sørge over palestinske barn som er drept i Gaza hvis de ikke tok avstand fra 7. oktober? «Jeg lurer på hva ofrene i Gaza tenkte om Hamas sitt angrep?» Slik kan man spørre seg. Eller ikke.
Jøder tør ikke
Lars West Johnsen har diskutert teksten med Salomons etterkommere. De er innforstått med den. Det er positivt. Men det finnes andre etterkommere av Holocaust-ofre. De reagerer sterkt. Jeg har flere ganger blitt kontaktet av norske jøder, og personer som mistet slekt i Holocaust, som så gjerne vil svare på slike utfall. Men de orker ikke, eller tør ikke. Debattklimaet er blitt for hardt. De kontakter meg i stedet. Jeg er ikke jøde, og jeg er beskyttet.
Snublesteinene i Oslo-gatene er minnesmerker over et folkemord i Europa. De er ikke ideologiske kastesteiner til bruk i Midtøsten-debatten.
Halvparten av norske jøder ble drept under krigen. I dag er de en liten og sårbar minoritet. Å knytte norske jøder til Israels krigføring, slik Dagsavisen indirekte gjør, er ikke antisemittisme, men det er ubehagelig nært. Det minner på sitt vis om de som prøver å knytte muslimer generelt direkte eller indirekte til IS sin terror. Det er en type generalisering som bør unngås når en snakker om minoriteter.
I dag stilles jødiske skolebarn i Norge til ansvar for Israels krigføring i Gaza. Det fortjener de ikke. Da bør redaktørstyrte medier være forsiktig med å skape rom for denne typen misforståelser.
En forferdelig krig
Noen få hundre meter unna Salomons bolig ligger synagogen, senteret for jødisk liv i Norge. Synagogen har opplevd trusler og væpnede angrep, og bevoktes av politiet. Mange norske jøder lever i frykt. Noen vurderer å emigrere.
Når jøder som gruppe direkte eller indirekte gjøres ansvarlige for noe en gruppe andre jøder har gjort et annet sted, i dette tilfellet israelske myndigheter, øker det presset på en sårbar minoritet. Det er grunn til bekymring når Dagsavisen velger å gjøre dette i en tid der antisemittismen i Norge er økende.
Krigen i Gaza er forferdelig. Israels hevn er ute av alle proporsjoner. For mange har dødd. Det forsvarer allikevel ikke å skyve Holocaust-ofre foran seg. Det går utmerket an å kritisere Israel på det sterkeste uten å trekke inn Holocaust. Det er en usaklig og dypt sårende referanse som virker mot sin hensikt.
Det er vi europeere, tyskere og nordmenn inkludert, som har noe å lære av Holocaust
Tyskere og nordmenn skal lære av Holocaust
Det impliseres ofte at jødene av alle har et spesielt ansvar for å holde seg unna alt som kan minne om folkemord. At de har gått fra å være ofre til overgripere. Det er en krevende logikk. Er det virkelig ofrene som har mest å lære av historien?
Er det ikke engang de som var overgripere, og de som lot overgrepet skje, som bør reflektere mest over det som har skjedd? For å sitere historiker Mats Tangestuen: «Vi tilskriver heller ikke samene ansvaret for å lære av fornorskningspolitikken.». Det virker nesten som om man avkrever de etterlevende etter et folkemord en særskilt etikk og moral.
Det er Europa som var arnestedet for nazismen, og det var Europa som ikke greide å stanse Hitler før han satte verden i brann. Det er vi europeere, tyskere og nordmenn inkludert, som har noe å lære av Holocaust. Det er vi som skal spørre oss hva vi mener om Israel, og krigen i Gaza.
La de få norske jødene vi har igjen være i fred. Levende som døde.
