Forfatteren Olav Sletto, som også er fra Hol i Hallingdal, skriver et sted om hvordan en prest som kommer til en fjellbygd, opplever at han har vært der før. Det har han ikke, men forfedrene hans kom derfra. Kan et landskap ligge i genene? Jeg vet i alle fall at min bestefar elsket å være i fjellet. Og så godt som alle mine forfedre har bodd i samme landskap.
Jeg tenker at også Jesus trengte den spesielle formen for stillhet som du finner i fjellet for å kunne finne tilbake til seg selv – og til helheten med naturen og hans Far
I alle fall ble fjellet preget inn i meg i tidlig barndom. Jeg husker første gang vi kom opp lia og fikk se Hallingskarvet ruve over vidda. Det var en mektig opplevelse. Men sterkest er inntrykkene fra stølen der jeg var gjetergutt sammen med «gommo», min mormor. Beihovd ligger på over 1100 meter, med vidt utsyn over myrer, vann og mektige fjell. De somrene jeg vandret der med bare hunden som selskap, la noe ned i meg som jeg alltid må søke tilbake til.
Noe større enn meg
Hva er det fjellet gjør med meg? Det første jeg tenker på, er utsyn. Det vide rommet gir en følelse av frihet og muligheter. Det er ingenting som stenger. Jeg kan gå så langt kroppen orker. Det er heller ikke noe som stenger for blikket. Det gir meg en følelse av av oversikt og lange linjer.
Men fjellet er også overveldende. Det forteller meg hvor liten jeg er. Det finnes noe større enn meg som er vakkert. Men det skaper også ærefrykt og respekt. Vi fjellmennesker vet at fjellet kan være farlig. Det er ikke noe vi tar lett på. Jeg husker en amerikaner som var med meg i fjellet. «Jeg ser nesten alltid bare slikt som er skapt av mennesker. Da glemmer man lett Gud», sa han.
Små skjønnheter
Men det er ikke bare det storslagne som treffer meg. I fjellet skjerpes blikket for de små detaljene. Blomstene er ofte så bitte små. Men de er ekstra fargesterke. Når jeg ser slike små bortgjemte skjønnheter, tenker jeg at Skaperen må elske skjønnhet når han strør den ut også der ingen kommer til å se den.
Viktigst er likevel stillheten. Den er nesten som et fysisk nærvær. Det er ikke en tom stillhet. Vindens susing i graset, heiloens melankolske toner, ravnens såre skrik, lammets lengtende bræking, de klingende sauebjellene – alt skaper en mettet stillhet som fyller meg. Ja, selv en høstdag uten andre lyder enn vinden, er stillheten nesten fysisk merkbar. Den er blitt et grunnleggende behov for meg, noe jeg alltid savner når den ikke er der.
Helhet og ensomhet
Når jeg ligger i lyngen, kjenner jeg at jeg er en del av en helhet. Jeg er en del av lyngen under meg, men også av bekken som sildrer like ved, av vinden som suser – og av fjellet som stiger mot himmelen. I denne helheten kjenner jeg også at jeg hører til i Gud.
Men fjellet fyller meg også med en følelse av ensomhet. Ensomheten kan være god, og ofte er den det. Men den har også under seg noe sårt, av et savn. Kanskje kommer det fra følelsen jeg ofte hadde i barndommen av å være utenfor, noen jeg merket særlig godt når jeg var alene i fjellet.
Når jeg ligger i lyngen, kjenner jeg at jeg er en del av en helhet
Da «Snåsamannen» beskrev bildet han fikk av meg, traff det meg sterkt. Jeg hadde nemlig sett for meg det samme bildet noen år tidligere. Jeg så meg selv sitte ved Beihovdtjødne med de blå fjella mot Ål i horisonten. Bildet fylte meg med en enorm følelse av ensomhet. Men så kom det en tanke, som jeg opplevde var fra Jesus: Jeg var der sammen med deg.
Fjellbyen Nasaret
Nasaret er en by som ligger på fjellet. Jeg tror at Jesus da han var barn sto på den bratte skrenten og lot blikket vandret vidt utover mot den flate Jisreel-sletta nedenfor og de skimrende åsene i Samaria på den andre siden.
Borte på sletta stiger nok et fjell opp: Tabor. Dit opp skal han i følge tradisjonen ha tatt med seg disiplene. Jeg tror han hadde vært der der før. Kanskje hadde han og andre kamerater gjort slik Nasarets ungdom fortsatt gjør: tyr opp til de kjølige vindene på Tabor når sommerheten blir plagsom.
Men også i motsatt retning fra Nasaret er det fjell-landskap. Først bølgende åser, så bærer det skarpt utfor mot Genesaretsjøen. Når du kommer ut til Hattin, får du et vidt utsyn over den sterkt blå sjøen der nede og fjellene over på andre siden mot Golan, og så stuper stien ned bratte skrenter mot sletta ved sjøen. Denne veien må Jesus ha gått da han flyttet fra Nasaret til Kapernaum. Men jeg forestiller meg at han hadde vandret i dette landskapet mange ganger før.
Slektskap med Jesus
Da jeg første gang gikk i dette landskapet, forsto jeg plutselig hvorfor det så ofte står i evangeliene at Jesus gikk alene opp i fjellet for å be. Jeg kjenner en ny form for slektskap med ham. Jeg tenker at også han trengte den spesielle formen for stillhet som du finner i fjellet for å kunne finne tilbake til seg selv – og til helheten med naturen og hans Far.
Hva gjør denne innsikten med meg? Det gir meg ingen ny teologisk innsikt. Men det gjør noe med troen min. For tro er ikke å forstå eller mene, men å ha en relasjon. At Jesus også elsket fjellet, gjør at jeg kjenner meg litt nærmere ham.
Jeg håper ikke noen føler seg ekskludert fordi de ikke er fjellmennesker. Det er mange andre sider ved Jesus som det går an å oppleve tilknytning til. Jeg tror uansett det er godt for troen å gjøre seg kjent med den menneskelige Jesus.
