Få ville beskrevet seg selv som voldelig, men strenge kategorier og svart-hvitt forståelse kan gjøre det enda vanskeligere å se volden i eller rundt oss.
I terapirommet er fortellingene om vold ofte komplekse og nyanserte. De står i kontrast til sakene vi nå kan følge i media med påstander om alvorlig vold fra Gjert Ingebrigtsen og Marius Borg Høyby. Disse sakene engasjerer blant annet fordi vold fascinerer, slik kampen mellom det gode og det onde alltid har opptatt mennesker.
Ekstra fascinerende er det når vi får innblikk i den nære og ekte volden som rammer mennesker som oss selv. Vi kan stå trygt på sidelinjen og spekulere i hva som har skjedd, hvem som snakker sant og hvor alvorlig det egentlig har vært. Men skal vi stå på sidelinjen og bedømme er det viktig å utvide forståelsen for hva vi faktisk ser og tørre å se på vårt eget forhold til vold.
Volden mørklegger historien
Fortellingene om vold i offentligheten er ofte svart-hvitt, enten er man skyldig eller uskyldig. Vold gjør at kjente fortellinger endres. Fra å se en underholdende og streng familiefar med sterke verdier, ser vi i lys av volden en skremmende diktator med et enormt kontrollbehov. Fra å se en uskyldig gutt som er ufrivillig er blitt plassert på offentlighetens scene, ser vi en bortskjemt ung mann med et alvorlig voldsproblem.
Volden mørklegger historien på måter som kan appellere til noe i oss, men som for de involverte ofte er mindre gjenkjennelig. Mange som er utsatt for vold bruker mye kapasitet på å forstå hva som har skjedd og forsøke å skrive volden ut av fortellingen. Vi ønsker ikke at vold skal ha en plass i historien om oss selv, vår egen familie eller eget parforhold – verken som voldsutsatt eller voldsutøver.
Kvelertak og slag er sjelden starten på en voldsspiral og for de fleste når volden aldri denne alvorlighetsgraden
En mann som nettopp har kalt samboeren sin for ubrukelig, dyttet henne i veggen og forlatt huset i flere timer uten at familien får kontakt med ham, kan fortelle om en krangel som inntil da er til forveksling lik det de fleste betegner som normalt. Ofte kan hans opplevelse være å ha vært den tålmodige, den som har støttet og forstått. Han kan ha en opplevelse av å ha tålt urettferdige anklager og kritikk helt fram til det plutselig bobler over.
En kvinne som nettopp har fått beskjed om at hun er en dårlig mor, at alt hun gjør blir feil, og at ingen andre ville holdt ut med henne, kan fortelle at hun selv mener at hun kan være ganske urimelig og at mannen har rett i at han tåler mye. Kanskje har hun også sagt ting hun vet sårer, spesielt når hun kjenner på at han innerst inne er han både sårbar og god. Kanskje har han også opplevd ting som gjør det lett for henne å ha medlidenhet med ham, kanskje er han egentlig mest et offer for andres vold. Mannen som akkurat har skremt henne eller barna, kan bli beskrevet som verdens beste pappa og den aller næreste hun har.
Det meste av familievolden når aldri offentligheten eller et terapirom, den blir aldri til sammenhengende fortellinger. For det er vanskelig å sette ord på den ekle stemninga hjemme, eller fortelle en historie om at pappas humør avgjør om det blir en god eller dårlig dag. Historien om kvinnen som sier at hun vil ta livet sitt hver gang hun tror kjæresten vil forlate henne, er for skambelagt til å si høyt. Fortellingen om faren som vil beskytte barna og låser kona inne fordi hun gråter for mye, er forvirrende for alle involverte. Av og til er volden heller ikke hendelser, men først og fremst fravær av noe godt og trygt.
Vi må utvide voldsbegrepet
Å slå i veggen og skrike for å få barna til å ligge stille på tredje timen med legging, er kanskje ikke så langt unna hva man selv har gjort. Volden vi kan kjenne oss igjen i gjør noe annet med oss enn den volden vi så lett kan plassere utenfor oss selv. Ved å ha forståelse for en handling risikerer å vi å si noe om vår egen moral og på hvilke side av historien vi står. Ved å kalle gjenkjennelig atferd for vold, handler det ikke lenger om dem, men om oss.
I Aftenpostens podkast om Ingebrigtsen-saken velger de å skille mellom «fysisk vold» og «psykiske krenkelser». Tore Sagen og Harald Eia harselerer i sin podkast med psykolog Johanne Refseths kronikk der budskapet er at «vold er mer enn du tror». Ved å utvide voldsbegrepet kan det framstå som urimelig mye skal kalles vold, noe som gjør det vanskelig å se når noen har tråkket over en grense. Farene er likevel større ved å sette en absolutt grense og at denne i tillegg settes på feil sted. Det er forskjell på en frekk spøk og å til stadighet latterliggjøre partner hvis han er uenig med deg. Det er forskjell på å himle med øynene i én krangel og å himle med øynene hver gang kjæresten din viser at hun er lei seg. Vi tåler stort sett godt å bli gjort narr av eller krenket en gang iblant, men ikke gjentagende fra de aller nærmeste.
Dersom vi utelukkende forstår vold som noe som er straffbart eller ikke, står vi i fare for å ikke få øye på volden rundt oss og i oss
Å kalle dette vold handler om å erkjenne at enkelte reaksjonsmønster og væremåter kan være så skremmende, ydmykende og krenkende at det går utover de nærmestes psykiske helse, utvikling og livskvalitet. Kvelertak og slag er sjelden starten på en voldsspiral og for de fleste når volden aldri denne alvorlighetsgraden. Likevel bør vi også være oppmerksomme på den mindre tydelige volden fordi den er like skadelig.
Følelsen av å være uelskbar
Personer som er utsatt for vold beskriver ofte den psykiske påkjenningen som mest belastende. Følelsen av å ikke være verdt noe, av å være feil, av å være uelskbar, former selvfølelsen og forventningene til verden lenge etter at blåmerkene ville forsvunnet. Flere av de som «kun» opplever psykisk vold sier det hadde vært lettere om de ble slått, nettopp fordi dette er en grense det er mulig å se. Personer som bruker vold kjenner seg ofte heller ikke igjen i at ordene de lirer av seg i en krangel, forsøkene på å komme seg vekk fra situasjonen og forakten i blikket, er vold. Det er vanskelig å forstå effekten av det man gjør, spesielt hvis man ikke har noen erfaring med å bli forstått selv. Majoriteten av de som bruker vold holder seg innenfor den magiske grensa, de har faktisk aldri slått.
Dersom vi utelukkende forstår vold som noe som er straffbart eller ikke, står vi i fare for å ikke få øye på volden rundt oss og i oss. Ved å plassere volden utenfor vår egen moral eller fatteevne, gjør vi det også vanskeligere for de som kjenner seg igjen å tørre å se på seg selv, enten det er som utsatt eller som en som bruker vold. Fortellingene om den alvorlige og tydelige volden risikerer å snevre inn rommet og med det stå i veien for å snakke om det enorme samfunnsproblemet vold i nære relasjoner er.
