– Har du virkelig ikke trukket noen lærdom av det som skjedde, er en utfordring jeg har fått etter at Vårt Land på nytt fortalte historien om Lysbærerne og Oslo Vineyard. I Vårt Lands intervju sier jeg at jeg synes den saken var så spesiell at det er vanskelig å trekke noen lærdom av den.
Når Jesus blir et forbilde som åndelig supermenneske, fører det lett til at det er det ekstraordinære og overnaturlige som betraktes som særlig åndelig
Men selv om noe lignende neppe gjentar seg, så ser jeg at det finnes mer generell lærdom. I disse dager er spørsmålet om hvordan kirken skal møte nyåndelige på nytt aktualisert. Vi opplever også en oppblomstring av vekkelsesforventning. Hvordan kan den gå feil?
Demonisk konspirasjon?
En serie bøker av Frank Peretti var svært populære i karismatiske kretser på 1990-tallet. Der framstilles new age som en demonisk konspirasjon. På den bakgrunn var det uventet at Lysbærernes nyåndelige praksiser fikk så positiv mottakelse nettopp i slike sammenhenger.
Jeg er nok ikke fremmed for at når man aktivt søker åndelige erfaringer, kan man komme til å få svar fra både gode og onde krefter. Men det betyr bare at vi må være årvåkne nok til å skjelne, ikke at alt skal avvises. Om nyåndelighet stemples som demonisk, stempler vi også ærlige søkende mennesker og stenger døra for all kommunikasjon.
Positivt sinn
Selv tok jeg mot Lysbærerne med et både åpent og positivt sinn. I podkasten som Dagen nylig har publisert , er det gjengitt fra en tale jeg holdt i Oslo Vineyard, der jeg gikk god for pastorens engasjement i Lysbærerne. Når jeg hører denne talen nå, forstår jeg også noen av de mekanismene og holdningene som bidro til at det gikk som det gikk.
Jeg tok utgangspunkt i Paulus’ Første brev til korinterne, der han skriver om hvordan Gud gjorde de vise til skamme. Jeg sa at jeg hørte til de vise teologisk sett, som nå ble satt til skamme av folk uten slik skolering. Og så siterte jeg at «jøder søker tegn, mens grekere søker visdom».
Dette sitatet brukte jeg til å advare mot at vi lot våre tankebygninger og våre forventninger til hva som er tegn fra Gud stå i veien for å være åpne for det Gud gjør.
Synet på Jesus
Det jeg overraskende nok hoppet over, er resten av bibelteksten, der Paulus sier at det eneste vi skal søke er Kristus korsfestet. Det er synet på Jesus som er det avgjørende for all kristen teologi: Jesus som sann Gud og sant menneske.
I nyåndelige kretser er det vanlig med stor respekt for Jesus. Men han blir gjerne framstilt som et menneske som har kommet særlig langt i åndelig opplysning. Han er altså ikke Gud på noen annen måte enn at han på en særlig måte har realisert den guddommelige gnisten som er i oss alle. Jesus blir dermed et supermenneske, og altså verken sann Gud eller sant menneske.
Dette er mer enn teologisk spekulasjon. Synet på Jesus får praktiske konsekvenser. Når han blir et forbilde som åndelig supermenneske, fører det lett til at det er det ekstraordinære og overnaturlige som betraktes som særlig åndelig. Og der kan de nyåndelige ofte ha mer å vise til enn kristne sammenhenger.
Vekkelsesforventning
I både Vårt Lands og Dagens artikler forklarers gjennomslaget Lysbærerne fikk med den enorme vekkelsesforventningen i Norge på 80- og 90-tallet. Men her er det viktig å forstå at profetiene om vekkelse som den gang florerte i karismatiske kretser dreide seg om en ny form for vekkelse: en vekkelse som skulle fremmes med store og spektakulære tegn og under. Ikke minst var tegn og under en del av Vineyardbevegelsens DNA.
Det var denne forventningen som gjorde at Lysbærerne fikk slik mottakelse i kretser som vanligvis ville betraktet nyåndelighet med stor skepsis. De kunne fortelle om spektakulære tegn, de hadde voldsomme profetier om vekkelse og naturkatastrofer som kom gjennom transe og automatisk skrift, og de hadde tilsynelatende overnaturlig kunnskap. Dermed var det lett å tenke at de var mer åndelige enn oss vanlige kristne – til og med mer åndelige enn karismatiske menigheter.
Kritikk ble umulig
Det var dette som gjorde det så tungt for de av oss som etter hvert fant ut at vi måtte komme med kritiske innvendinger og sette grenser. Vi ble ganske raskt stemplet som bærere av en kritisk ånd og anklaget for å stå i veien for det Gud så mektig gjorde blant oss. Det var ikke først og fremst Lysbærerne som kom med slike anklager. De kom fra kristne som trodde profetiene om vekkelse nå skulle oppfylles.
Å være kritisk ble også vanskelig med den menighetsstrukturen og den kulturen for lojalitet som preget mange menigheter på den tiden. Dette har det vært mye fokus på de siste årene.
Hva er åndelig?
Men jeg tror fortsatt det er noe å lære om hvordan vi skal tenke om hva som er åndelig. Dersom det overnaturlige og spektakulære blir sett som mer åndelig enn det menneskelige og naturlige, er det fare for at man havner i usunne og skadelige praksiser. Det gjelder både for nyåndelige bevegelser og for kristne menigheter.
Når det nå igjen er i ferd med å bli en forventning om vekkelse, håper jeg derfor forventningen ikke blir at kristne skal få mer innflytelse gjennom de store ting som skjer blant oss. Heller håper jeg på en vekkelse som den Hans Nielsen Hauge sto for: en hverdagsvekkelse som virker i det menneskelige og naturlige og slik også endrer samfunnet.
