– Jeg er kristen, derfor kan jeg ikke stemme på noe annet enn Kristelig Folkeparti, sa fylkeslederen som ansatte meg som fylkessekretær i Oslo KrF i 1972. Jeg mente for min del at kristendommen ikke var noen ideologi, og slett ikke noen politisk ideologi. Jeg hadde valgt KrF fordi de sto for menneskeverdet, for omsorg for fattige både hjemme og ute, og for vern av miljøet - ikke fordi partiet var kristelig.
Noe helt for seg selv
Men ute i partilagene fant jeg fort ut at de fleste mente det samme som fylkeslederen. De opplevde KrF som en bevegelse for å sette Bibelen ut i livet i samfunnet. Dermed så de KrF som noe helt for seg selv. Alle andre partier var materialistiske og verdslige.
Hadde KrF i 1961 valgt side for godt? Eller var det et pragmatisk valg som kunne endres i en annen situasjon? Det spørsmålet skulle prege KrF i alle år framover.
Derfor hadde også KrF helt siden starten hevdet at de var hevet over skillet mellom sosialistisk og borgerlig. Så lenge Arbeiderpartiet hadde rent flertall, var det et greit standpunkt. Men da Arbeiderpartiet mistet flertallet i 1961, måtte partiet ta stilling til om de skulle bli med i den borgerlige blokken for å erobre regjeringsmakten.
KrF hadde et langt register over Arbeiderpartiets synder. Det spente fra at staten tok den kristelige lærerskolen i Oslo, over kondomer til soldatene i Tyskland til reduksjon kristendomsfagets timetall. Derfor ble man raskt enige om å bidra til å ta fra Arbeiderpartiet makten.
Et borgerlig parti?
Men betydde det at KrF hadde valgt side for godt? Eller var det et pragmatisk valg som kunne endres i en annen situasjon? Det spørsmålet skulle prege KrF i alle år framover.
Som fylkessekretær i Oslo hadde jeg mye med Kåre Kristiansen å gjøre. Han var stortingsrepresentant for Oslo og nestleder i partiet - fra 1975 leder. Selv om han hadde mye sans for deler av Arbeiderpartiets politikk, mente han at sosialismen i sitt vesen var anti-kristelig og at KrF hørte naturlig til i en ikke-sosialistisk blokk.
De fleste jeg traff i partilagene i Oslo var enige med ham i det. Men i de østlige bydelene møtte jeg noen fagorganiserte partimedlemmer som mente KrF hadde mest til felles med sosialistene. Det var også en del som mente både Høyre og Arbeiderpartiet var materialistiske partier som sto kristne verdier fjernt - og dessuten var altfor urbane. Hadde jeg vært i et annet fylke, ville jeg nok truffet flere slike.
Eller sentrumsparti?
Jeg hørte til blant dem som mente KrF burde være et sentrumsparti som kunne velge ulik side, eller til og med være et selvstendig alternativ. Det var inspirert av Korvalds sentrumsregjering 1972-73. Men Kristiansen mente sentrumsalternativet bare var et skalkeskjul for et ønske om å skifte over til sosialistisk side.
På 80-tallet, da KrF opplevde at Høyre hadde sviktet i abortsaken, ble denne uenigheten satt på spissen. At det nettopp var hjertesaken abort som ble del av striden, gjorde den ekstra betent. Enda verre ble det da striden også ble en personstrid mellom tilhengere av Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik. Man ble opptatt av å hindre at slik strid skulle blusse opp igjen, noe som preget Bondevik da han ble partileder.
Hvilken ideologi?
Fordi partiet hadde valgt å bli med på å administrere abortloven i regjering, kunne man ikke lenger holde på at det var en bevegelse for å iverksette Bibelen politisk. Aano-utvalget bidro til å slå fast at KrF var et politisk parti av denne verden. Kjell Magne Bondevik skrev i 1993 en bok om KrF som den tredje vei mellom sosialisme og borgerlig politikk. Da han ble leder for en sentrumsregjering i 1997, ble denne tanken materialisert. Men hva var KrFs ideologi?
KrF hadde lenge vegret seg mot å kalle seg kristendemokratisk, fordi de fleste kristendemokratiske partier i Europa var høyrepartier. Men på landsmøtet i 1999 ble det lagt fram et kristendemokratisk manifest. Det var for en stor del utformet av Janne Haaland Matlary, og bygde mye på katolsk sosiallære. Som journalist på dette møtet kunne jeg konstatere at de fleste delegatene hadde et nokså fjernt forhold til dette dokumentet.
Men partiet fortsatte å arbeide med kristendemokratisk ideologi, og etter hvert har partiet entydig definert seg som kristendemokratisk. Aktive partifolk har etter hvert fått dette inn i blodet. Men det har i mindre grad nådd fram til velgerne hva kristendemokrati er.
Kristendemokratisk - hva så?
Å kalle seg kristendemokratisk løser ikke spørsmålet om hvor partiet hører til. Noen mener kristendemokrati er en klart borgerlig ideologi, mens andre bruker det som en begrunnelse for at man prinsipielt kan velge begge sider.
Selv om partiledelsen hele veien har stått på det siste standpunktet, har partiet ved hver eneste korsvei valgt borgerlig side. Men i 2018 ville Knut Arild Hareide at KrF skulle velge sosialistisk side. Det kunne betraktes som et forsøk på å bevise at KrF var et sentrumsparti som kunne samarbeide til begge sider.
Men svært mange oppfattet dette som en erkjennelse av at den tredje vei ikke var farbar og at man måtte velge side rent prinsipielt. Det ble også i andre partier og pressen oppfattet som at KrF skulle gå fra å være borgerlig til å bli sosialistisk. Resultatet ble det motsatte: KrF oppfattes nå som å ha plassert seg i en borgelig blokk for godt.
Hva er unikt med KrF?
KrF har ikke greidd å forklare velgerne på en tydelig måte hva som er unikt med partiet og hva som er kjernen i deres politiske prosjekt. De som overtar ledelsen for partiet får en formidabel oppgave i å bevisstgjøre både partifeller og velgere om det.
