Det står skrevet: «Be, så skal dere få.» Og det er mye man kunne ønske seg for tiden. Fred på jorden, for eksempel. Man kunne be om at Vladimir Putin begynte å smi sine stridsvogner om til plogskjær – eller alternativt at Ukraina i hvert fall kan vinne krigen. Man kunne be om at verden la bort sin materialisme, og lærte å leve innenfor klodens tåleevne – skjønt det kanskje er mer realistisk å be om kreativitet og innovasjonskraft til å produsere billig grønn energi som kunne gi økt levestandard til massene uten å ødelegge skiføret.
De som hungrer og tørster etter mirakler, kunne sågar be om at Donald Trump vendte om, fikk visdom i hjertet og ble en kraft for nestekjærlighet og barmhjertighet. Det er i det hele tatt ingen mangel på gode formål å be for, og da har jeg ikke engang kommet til ønsket om et øyeblikk med ro i Guds gamle nabolag i Midtøsten.
Jeg klarer ikke å tro på en Gud som lar mine bønner avgjøre om uskyldige barn på den andre siden av kloden lever eller dør
Bønn og det ondes problem
I norske kirker bes det om denne type ting hver søndag, i tillegg til generelle bønner om å «gi visdom og klokskap til alle som har ansvar i samfunnet». Men for meg har slike bønner aldri vært bare enkle. For slik bønn braser for en moderne norsk protestant rett inn i teologien om det ondes problem og om selve vårt gudsbilde. Jeg klarer ikke å tro på en Gud som lar mine bønner eller manglende bønner avgjøre om uskyldige barn på den andre siden av kloden lever eller dør. Like vanskelig er det å tenke seg en Gud som er villig til å oppfylle bønner der jeg ber om guddommelig inngripen for å hjelpe meg personlig.
Å tenke seg en Gud som griper inn i verden på den måten, tegner opp et helt annet bilde enn den nådens kilde jeg tror på. I ytterste nød er slike bønner kanskje like nødvendige som de er nytteløse: «Fra dypet roper jeg til deg, Herre!». Men akkurat hva det skal bety, det er det vanskelig å bli klok på.
Fadervår er en av ganske få bønner jeg klarer å be uten for stor kognitiv dissonans
Bibeltro bønn
For en ganske sjelden gangs skyld føler jeg dessuten at jeg har den bibeltro tradisjonen på min side. Joda, det er riktig nok at det står «be, så skal dere få». Men i det foregående kapittelet i Matteus-evangeliet sier Jesus noe annet: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik de gjør blant folkeslagene; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.»
Det finnes selvsagt en annen kristen tilnærming til bønn enn å be om noe. Da betyr bønn omtrent det samme som å være henvendt til Gud. Det man ber om og det at man ber, smelter over i hverandre.
Det er kanskje omtrent det som er poenget med den bønnen Jesus lærer oss etter at han har advart mot å ramse opp ord: Fadervår. Det er en invitasjon til å reflektere over hva «din vilje» er, og hva vi kan gjøre for å la den skje. Det er en øvelse i å tilgi våre skyldnere, og i å forsone oss med vår egen skyld. Det er psykologisk selvforsvar for ikke å havne i fristelse.
Fadervår er en av ganske få bønner jeg klarer å be uten for stor kognitiv dissonans. Skjønt jeg kan ta meg i å stille spørsmål ved det daglige brødet: Det er nok sjelden mangelen på fremsagte Fadervår er årsaken til at folk går sultne til sengs.
Jeg skulle gjerne bedt mer
Samtidig skaper min tilnærming til bønn for ofte en distanse. Er teologien vanntett? Hva slags bønnehandling er egentlig egnet til å skape fruktbar endring i meg selv? Det skal ikke så mye til at bønnen mister sin umiddelbarhet – dermed kanskje også sin henvendthet. Og som en konsekvens ber jeg sjelden.
Men jeg skulle gjerne bedt mer. Jeg skulle ønske at den måten å være henvendt på, var tydeligere til stede i livet. Og jeg tror bønn som henvendthet kunne trengt en større plass både i kirken og i den norske kristne samtalen. Der kan jeg bli misunnelig på andre religiøse tradisjoner: Både hos katolikker og muslimer er meditativ bønn er institusjonalisert på en annen måte enn hos oss. Iblant kan jeg ønske meg mer av en slik ritualisering – selv om jeg også vet at det i hvert fall for meg ikke alltid er enkelt å skulle være henvendt på kommando.
På sitt beste kan bønnen hjelpe hver og en av oss til å se Guds vilje
Å be om bønn
Hva ber jeg om?
Som redaktør er det jobben min å bry meg om «visdom og klokskap til alle som har ansvar i samfunnet» – og dertil om krigen i Ukraina, klimautfordringene, Trump og Midtøsten. Men for meg er det ikke der bønnen har sin styrke. Jeg vet ikke hva det betyr å be om at andre får visdom og klokskap. Jeg kunne selvsagt ønske meg at Trump henvendte seg til Gud og ba: «Lær oss å telle våre dager, så vi får visdom i hjertet». Da ligger eventuell visdomsøkning i selve meditasjonen over vår dødelighet. På sitt beste kan bønnen hjelpe hver og en av oss til å se Guds vilje – skjønt det ofte bare er ånden som er villig, mens kjødet forblir svakt.
Jeg kunne ønske meg at flere oftere var henvendt til Gud – og kanskje, kanskje kunne det løse opp i noen av verdens floker. Ønske det – men be om det, det kan jeg ikke. Kanskje burde jeg heller be om at jeg selv kunne bli flinkere til å be. Det vil jeg gjøre.
Men fred i Midtøsten? Jeg tror ikke jeg kan si så mye annet enn det som er skrevet: «Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»
