Kommentar

Et hjerte i en hjerteløs verden

Jeg ber når det kjennes som om alt annet håp er ute. Jeg ber til den gud vi selv har skapt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det bør ikke komme som en overraskelse.

Også vi ikke-religiøse ber innimellom. Bønnen kan komme spontant eller desperat, men den har det med å dukke opp i ekstreme ytterpunkter. Som når man ikke kan tro sin lykke, sitt hell eller flaks. Det finnes en Gud!

Eller i den andre enden: når livet er så brutalt, så smertefullt og krevende, når det kjennes som man har mistet all kontroll og det ikke lenger er noe rasjonelt håp om endring eller bedring. Når det eneste som kan reversere et tap, eller på mirakuløst vis redde deg fra en krise, er noe utenomjordisk. Da roper også vi ikke-religiøse på en gud, vi trygler, vi ber: Gud hjelp oss.

Å be for en syk venn er fint, men bare etter at du har dukket opp på døren med noe å spise, eller kjørt vedkommende til legen.

Om Gud hadde villet vise seg for oss som ikke tror, er mulighetene mange. Tanken på en gud kommer også hendig inn når vi mister en vi har kjær. Da er det bare en gud, eller religiøse ideer som for eksempel reinkarnasjon, som kan få oss til å holde ut en i en akutt fase. Men, med tiden, blir det for de fleste av oss ikke-religiøse også vakkert at de døde blir til jord som skaper nytt liv og ny vekst. Jeg vet også at for mange av oss er tanken på evig liv ikke en drøm, men et mareritt. Det sekulære livet er også hellig og magisk, her og nå.

Fredsbønnen kommer langt ned på listen

En britisk spørreundersøkelse viste at en av fem som ikke er kristne ber likevel, og det vi ber mest for er familien vår. Nummer to på listen over ikke-kristne bønner er takknemmelighet, etterfulgt av bønn om helbredelse fra sykdom, og deretter bønn for venner. Det er den kristne hjelpeorganisasjonen Tearfund som bestemte seg for å finne ut av dette, og oppdaget med det at bønn for fred eller for naturen kom langt ned på listen. De oppfordrer både kristne og ikke-kristne til å ta et bønne-tak akkurat her. Det er jeg for så vidt enig i.

Men vi kan ikke hvile i en bønn eller varm tanke. En bønn må være et pluss, noe ekstra, noe i tillegg til at man faktisk har handlet og gjort noe konkret i verden her og nå. Å be for en syk venn er fint, men bare etter at du har dukket opp på døren med noe å spise, eller kjørt vedkommende til legen. Å be for de fattige, de som er rammet av urettferdighet i verden eller lever i krig, er sterkt. Men bare dersom man i tillegg støtter opp under en politikk som jobber for en mer rettferdig fordeling av verdier, finner måter å støtte menneskerettigheter på eller finner en måte å fremme fred på. En bønn kan ikke være en hvilepute, selv om det skulle finnes en Gud.

Opium for folket?

Karl Marx sa: «Religiøs lidelse er helt samtidig både uttrykket for virkelig lidelse og en protest mot virkelig lidelse. Religionen er sukket til den undertrykte, hjertet i en hjerteløs verden, og sjelen i sjeleløse situasjoner. Religion er opium for folket.»

Jeg tenker: Religion kan være opium for folket. Og da kan vi ta Marx som en advarsel. Hvis religion blir en forklaring og unnskyldning for urettferdighet («Gud setter meg på prøve», «det er Guds vilje») er den samtidig et nyttig våpen for makthavere. Men hvis religion er trøst i lidelsen, og dermed en styrke til å gripe fatt i urettferdigheten, er den plutselig et våpen for den undertrykte.

Denne tanken får følge av filosofen Immanuel Kant: For å kunne være motivert til å jobbe for en bedre verden, må vi ha en idé om denne bedre verdenen, mente han. Denne «bedre verden» kan man finne i religionen, men vi kan også, som hos meg, finne troen på en annen og mer rettferdig verden i politikken. I beste fall kan disse jobbe sammen, mot samme mål.

En bønn utrykker også en kjærlighet til det å få være menneske på jorden, når man livredd for å bli syk eller dø selv.

En bønn for oss ikke-religiøse kan være en form for meditasjon. Det kan også være en følelse av at intet skal være uprøvd i en krise, ei heller det hinsidige. Når man ber, kan det kjennes som om noen faktisk lytter.

En bønn er mer målrettet, mer presis, enn en tankestrøm som kan lage kaos i hodet. En bønn er ofte klar og fin, den utrykker en sterk omsorg for noen man har kjær, noen man desperat ønsker skal få slippe ut av sin lidelse. En bønn utrykker også en kjærlighet til det å få være menneske på jorden, når man livredd for å bli syk eller dø selv. En bønn kan utrykke takknemlighet for livet man har, eller for at man fikk en jobb, en kjæreste, en frihet, og overveldes av takknemmelighet uten å vite hvor man skal plassere den. Da er også en guddom bra å ha, selv om man mistenker hen er egen fantasi. Det er noe veldig skjønt i det også.

Ikke-religiøs spiritualitet

Det at man er ikke-troende betyr slett ikke at man ikke kan føle på en overveldende indre opplevelse, noe spirituelt, noe åndelig, anerkjennelsen av at man ikke vet alt.

En gang var jeg inni verdens eldste regnskog. Det var skjellsettende og sterkt. Det var en kraft der, et hint fra både historie og fremtid, som fikk meg å kjenne på følelsen av å inngå i noe jeg ikke helt forsto. En følelse av at livet, alt liv, er hellig, og en følelse av at vi mennesker er små, uvitende og en bagatell i det hele. Det kjentes nettopp religiøst. Den samme følelsen kan oppstå i annen natur, eller i kultur, som i musikk, eller dans. Som om man er i berøring med en annen dimensjon enn den kun materielle. Religiøse kan finne på å spørre dem som avviser det gudommelige: Men hvem skapte universet? Hvem skapte menneskene? Jeg spør heller: Hvem skapte Gud? For meg slutter argumentet der. Menneskene skapte Gud. Men lite er mer hellig enn det mennesker skaper. Så vi kan like gjerne be, om ikke til skaperen, så til den gud vi har skapt.

Linn Stalsberg

Linn Stalsberg

Sosiolog og journalist med bakgrunn fra VG, Dagbladet og Klassekampen. Hun er forfatter av flere bøker, og aktuell med «Krig er forakt for liv. Et essay om fred».

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kommentar