Det blir ofte sagt at den vanskeligste bønnen å be er «La viljen din skje». Til tider kan den bønnen være nesten umulig å slutte seg til, men for meg er det en annen bønn som er enda vanskeligere. Det er bønnen «tilgi oss vår skyld».
Å be den bønnen forutsetter naturligvis at jeg innser at jeg har skyld i noe. Det kan være vanskelig, om ikke teorien, så ganske ofte i praksis. Jeg vet selvfølgelig at jeg er en synder, jeg som alle andre, og at jeg trenger tilgivelse, jeg som alle andre.
Det forholder seg litt annerledes på det konkrete plan. Når jeg har kranglet med min kone, for eksempel. Etter min mening er det som regel hun som har skylden, ikke jeg. Da er det lettere å be Gud om forlatelse, helt generelt, enn å gå til min kone og gjøre det, helt konkret.
Av og til hender det til og med at jeg prioriterer sønnen min høyere enn mobiltelefonen
Jeg trenger tilgivelse
Men jeg er glad for at jeg kan be om tilgivelse, og jeg er enda mer glad for at jeg kan få tilgivelse. For jeg har mye jeg trenger tilgivelse for.
Jeg prøver selvfølgelig å være et godt menneske, og jeg prøver å bry meg om andre mennesker. Men det rekker ikke så langt. Sannheten er at jeg stort sett bare er flink til å gjøre godt når jeg selv får nytte av det.
Jeg bruker en del tid hver dag på å gjøre noe godt for min fem år gamle sønn. Av og til hender det til og med at jeg prioriterer ham høyere enn mobiltelefonen.
Men er det i virkeligheten han eller jeg som har mest glede av det? Når jeg legger meg om kvelden, hender det aldri at jeg angrer på at jeg brukte så mye tid sammen med sønnen min. Jeg har ennå til gode å formulere en bønn om at Gud i morgen må hjelpe meg til å sette av mer tid til mobiltelefonen og ikke så mye til sønnen min. Så jeg vet ikke hvor imponert Gud vil være over at jeg prøver å være en god pappa.
Når det gjelder folk som jeg ikke føler tilfører meg noe, mister jeg som regel interessen nokså fort. Hvis jeg gjør noe godt for dem, er det som regel for å bli fort ferdig med interaksjonen, så jeg slipper å tenke mer på dem.
Sannheten er at mesteparten av det gode jeg gjør, springer ut av pur egoisme. Som regel er det ingen som merker det, noe som gjør det enklere for oss alle å fungere godt i sosiale sammenhenger.
Jeg sier at jeg tilgir, men jeg tenker at det var dårlig gjort allikevel
Frigjørende tilgivelse
Men konsekvensene er egentlig ganske store. Vi lever i en verden som er i ferd med å gå i oppløsning som følge av det vi kaller identitetspolitikk, noe som bare er et fancy ord for at vi deler verden inn i dem vi liker og dem vi ikke liker. Kriger og vold er et resultat av at slik tenkning gjennomføres på et kollektivt nivå.
Slike synder er det bare Gud som kan tilgi. Derfor må jeg be: «Tilgi oss vår skyld».
Jeg forstår egentlig ikke hvordan det er mulig å innse sannheten om seg selv uten å kunne vende seg til Gud og be om tilgivelse. Jeg tror ikke jeg kunne leve hvis jeg ikke kunne stole på at Gud har slettet ut min skyld. For meg er det ikke noe som oppleves mer frigjørende enn å vite at jeg er tilgitt av Gud. Når jeg får høre ham si: «Jeg stryker bort dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky.» (Jes 44,22)
For Gud tilgir ikke slik som jeg tilgir. Jeg sier at jeg tilgir, men jeg tenker at det var dårlig gjort allikevel. Når Gud tilgir, er det annerledes. Han ikke bare tilgir. Han glemmer.
Dette trenger jeg å høre. Derfor er jeg glad for at jeg kan be Gud om tilgivelse.
Tilgi dem deres skyld? Nei, Gud vet nok at her er det noe helt annet som trengs
Det vanskelige pronomenet
Men det som gjør at jeg synes bønnen kan være så vanskelig å be, er pronomenet «oss». Hvis Jesus hadde lært meg å be «tilgi meg min synd», ville det vært mye enklere.
Men dette er ikke en bønn om at Gud bare tilgir meg. Det er en bønn om at han tilgir oss.
Når jeg ber om tilgivelse, ber jeg samtidig om tilgivelse for alle, også for mine uvenner.
Når jeg føler at jeg har blitt såret av noen, prøver jeg som regel å bite det i meg, men hvis det er noen som har såret meg dypt, er det ikke så enkelt. Ikke sjelden, når jeg etterpå tenker over hva som skjedde, håper jeg i mitt stille sinn at de får som fortjent.
Gud er jo en rettferdig Gud. Han gjengjelder alle etter sine gjerninger. Han skal nok klare å sørge for at det straffer seg å behandle meg så dårlig. Av og til hender det at jeg ser for meg nøyaktig hvordan han kan gjøre det. Tilgi dem deres skyld? Nei, Gud vet nok at her er det noe helt annet som trengs.
Å be «tilgi oss vår skyld» forutsetter at jeg vet at det er jeg som er skyldig, og at jeg trenger den samme tilgivelsen som alle andre. Det innebærer også at jeg søker den samme tilgivelsen for alle andre enn meg selv. Det er slik skiller brytes ned og ekte fellesskap dannes.
Jesu bønn
Når vi ber fadervår, ber vi sammen med Jesus. Det var han som lærte oss å si «Vår Far», for når vi ber til Gud, ber vi til ham som er Jesu Far og vår Far. Det er derfor vi kan være sikre på at Gud hører oss, og det er derfor vi kan være sikre på at han tilgir oss. For Jesus ber sammen med oss.
Derfor forstår vi også hva det vil si å be «tilgi oss vår skyld». Jesus har vist oss det da han døde på korset og ba sin Far om å tilgi dem som korsfestet ham.
