«Kjære Gud, la det bli fred på jorden». Dette må helt klart være den mest fristende bønnen å be en augustdag i 2024. For alt jeg veit er det den bønnen som blir bedt mest fra alle kriker og kroker i verden. Gud, kom igjen’a, gi oss en liten pause i det minste. Et lite pust i bakken, sånn at vi bare kan få litt ro. Er det for mye å be om?
I overkant avslappet
Når det kommer til krig og elendighet virker Gud nesten litt i overkant avslappet. Hva er det han holder på med der oppe, som gjør at han ikke har tid til å ta et blikk ned på oss, gjøre noen triks? Og hokus pokus er det fred i Ukraina. Det burde ikke være store jobben for en som har tittelen Den allmektige Gud.
Jeg er ingen yppersteprest, diakon elle teolog. Jeg har ingen diplom på kontoret som tilsier at jeg kan sette to streker under svaret på noe som har med tro å gjøre. Jeg har er en ganske barnslig tilnærming til at Gud. At han vil meg vel. At han vil oss alle vel. At han er en fyr jeg kan ta en prat med når ting blåser. Men at jeg føler at Gud backer meg personlig løser vel ingen verdensproblemer? Nei, overhodet ikke. Det er fortsatt bomber som fyres av i øst og vest.
Men hvorfor?
Et råttent sted
Jeg har gjort meg ganske mange tanker om dette. Som en tidligere «bibelnørd» har jeg prøvd å finne svar. Det kjedelige svaret er: Verden er ond. Et råttent sted hvor ondskapen får blomstre fritt.
Rett etter verdens kanskje mest berømte bibelvers, Joh 3:16, finner vi Joh 3:19. Der står det: «Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde»
Så lenge det finnes folk finnes det ondskap. Dessverre. Så lenge det finnes folk, vil det være kriger. Det er kanskje den best dokumenterte sannheten som finnes i vår historie. Men hvordan kan en kjærlig Gud, som vil oss vel, titte ned på oss og bare la ondskap skje?
Jeg har to små barn. Jeg elsker dem over alt på denne jord. Jeg gjør hva som helst for dem. Hverdagen min handler stort sett om å gjøre alt som står i min makt for at de ikke skal mangle noe, eller ha det vondt eller vanskelig. Men noen ganger velger de to kjøtthuene å ikke høre på meg. Det kan hende de tar skateboardet sitt og kjører ned en bakke. De tryner, får vondt og kommer gåtene tilbake med skrubbsår herfra til månen. De velger selv.
Jeg anser Gud som tidenes life-coach egentlig. Bedre enn de fleste. Han tar ikke 5000 kroner timen. Han er gratis.
Ikke kjærlighet i tvang
Menneskeheten velger også selv. For det er ikke noe kjærlighet i tvang. Hadde Gud tvunget oss til å forgude han, be til han eller gjøre som han sier, kunne hele det kristne budskapet blitt kastet på sjøen. Vi har sett mange nok eksempler i religionshistorien og frem til i dag. Tvang og tro har aldri ført noe godt med seg.
Tilbake til barna mine. Jeg kan aldri tvinge barna mine til å elske meg. Hadde jeg vært en dårlig eller slem pappa og gjort dem vondt, ville de til slutt snudd ryggen til meg. Jeg kan ikke kreve deres kjærlighet på noe som helst måte. Men så lenge jeg vil dem vel, heier på dem, gir dem råd om hvordan de burde leve livene sine, tror jeg de vil elske meg.
Sånn tror jeg Gud har det også. Vi har fått masse råd, tips og triks om hvordan vi burde leve livene våre. Jeg anser Gud som tidenes life-coach egentlig. Bedre enn de fleste. Han tar ikke 5000 kroner timen. Han er gratis, døgnåpen og du bestemmer faktisk sjøl hvor mange timer du vil benytte det av. En ganske god deal.
En personlig gud
Så tilbake til fred på jorden.
Nei, jeg tror ikke på en Gud som vil og kan overstyre menneskeheten. En Gud som med et knips skaper fred på jorden. Jeg tror på en Gud som er helt personlig. En som kan hjelpe meg akkurat i de situasjonene jeg er i. En som legger ting til rette.
Det betyr ikke at jeg ikke opplever vonde ting, som da moren min døde av kreft. Klart jeg ba om at hun måtte bli frisk. Det ble hun ikke. Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor hun ikke ble det. Men i ondskapen hadde jeg faktisk en Gud jeg kunne snu meg til. Ikke for at Mamma skulle stå opp fra de døde, men for å få hjelp og trøst.
Jeg forstår at det finnes millioner av mennesker som hver dag lever i nød, krig og katastrofer. Jeg forstår mitt privilegium her jeg sitter bak kontorpulten min i Oslo. Det er noe annet enn hva mange mennesker opplever hver dag. Men jeg tror Gud er der for dem også. Like personlig som for meg, med mine små problemer. Jeg tror det finnes en gud som kan skape lys og håp i de mest bekmørke situasjonene i verden.
Tilgi hverandre betingelsesløs
Skal det bli fred på jorden må nok samtlige personer som befinner seg på jorden bli enige om en ting, eller to ting faktisk. Vi må tilgi hverandre helt betingelsesløst. Og vi må bare handle ut ifra kjærlighet.
Kommer til å lykkes med det? Neppe. Så min personlige anbefaling: Gjør Gud personlig, ta han med hjem og be om de tingene vi møter i hverdagen. For der er det mer enn nok å ta av.
Så kan vi jo håpe på et evighetsperspektiv hvor fred på jorden er en del av planen …
