Jeg står nede i sjøkanten på Selja og angrer på at jeg har sagt ja. Den gangen redaktøren spurte, hørtes det ut som en god idé å besvare spørsmålet «Hva ber du om?». Men her nede hos bølgene, vipen, måkene og humlene på Selja, går det opp for meg at dette er et av de mest intime spørsmålene du kan få.
Det er klart – svaret kan gjøres så oppramsende at det blir ufarlig og nesten uinteressant: Jeg ber om Guds velsignelse og beskyttelse for familien min, for venner og slekt, faddere og fadderbarn, for landet mitt (inkludert alle med makt og myndighet, Stortinget, regjeringen, Kongen og hans hus), for Europa, for de kristne i Det hellige land. Jeg ber for mange nye preste-, munke- og nonnekall, jeg ber for alle som har bedt om min forbønn, for alle prestene, biskopene og paven, for Kirkens enhet, for vekkelse og omvendelse i Norge og i Europa, for at Gud skal gjøre sin gjerning i meg og gjennom meg. Sånne ting.
Også har jeg selvsagt et stort eventuelt-punkt med alt det som trenger spesiell forbønn akkurat da. Men selv en slik liste er jo ikke i nærheten av å nå de avtalte 5.000 tegnene.
Hvis noe virkelig er viktig for deg, da ikke bare ber du om det. Da arbeider du også for det
Det mest intime i menneskehjertet
Skriveoppgaven går likevel mye dypere enn som så. Spørsmålet trenger seg inn i det mest intime i menneskehjertet – i det som bare hører hjemme i dialogen mellom meg og Gud. «Hva ber du om?» Altså: Hva snakker du med Gud om? Alt. Alt i hele livet mitt. Kontinuerlig.
Brutt ned i underspørsmål, lyder oppgaven: Hva er det du har på hjertet som du legger fram for Gud? Hva lengter du etter? Hva gjør vondt hos deg? Hva takker du for? Hva klager du over? Hva ønsker du? Hva trenger du? Hva av Guds hjerte er det han har lagt på ditt hjerte?
Det er dette siste underspørsmålet som jeg tenker at jeg kan svare på uten å invitere hele verden inn i sjelens innerste rom der bare Gud og jeg bor.
Og her er det da at vi kommer tilbake igjen til den hellige øya Selja. Jeg har nå gått opp fra sjøkanten og sitter i Selja klostergård, ved bordet i Sigrid Undset-stuen der hun overnattet i 1926. For dette er de «uvanlige» (og dermed noenlunde interessante) tingene jeg ber om hver eneste dag: For Norges omvendelse, og om at Gud skal gi oss et nytt kloster på Selja. Det har vært min daglige bønn i mange år nå, helt siden før vi solgte leiligheten vår for å kunne kjøpe denne gården på Selja i 2013. (Til daglig bor vi i en leid leilighet i Oslo.)
Benediktinermunkene er bønnekrigere, og et benediktinerkloster er en åndelig høyborg
En åndelig høyborg på Selja
Selja er det stedet der Kirken ble født inn i Norge, gjennom martyriet til Sankta Sunniva og seljumennene. «Martyrenes blod er Kirkens såkorn», skrev kirkefaderen Tertullian på 300-tallet. Utallige er de Kristus-vitnene som måtte gi sitt liv i konfrontasjon med mørkets krefter i det landet de kom til. Norge er ikke noe unntak.
Dette er Norges første hellige sted og vårt eldste pilegrimsmål. Her finner du også et av Norges første benediktinerklostre, og den best bevarte ruinen. Både Selja og benediktinerne var sentrale under kristningen av Norge. Jeg er overbevist om at den hellige øya og benediktinerne innehar en viktig rolle også i fortsettelsen av Norges historie. Benediktinermunkene er bønnekrigere, og et benediktinerkloster er en åndelig høyborg. Vi trenger dem.
Gud søker opp igjen det som forsvant
«Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant», står det i Forkynneren 3,15.
Dette bibelverset står også skrevet inn i vedtektene til foreningen Venner av Selja klostergård, «en forening for alle som vil være med og be og arbeide for Norges omvendelse, for kristen enhet i Norge og for benediktinerordenens reetablering på Selja». Og det er vi mange som vil. I styret har vi både en baptistpastor, en lokal, luthersk sokneprest, en tidligere pinsepastor, en katolsk prest, en katolsk diakon, tre katolske lekkvinner og to pinsekarismatikere. Fordi: Hvis noe virkelig er viktig for deg, da ikke bare ber du om det. Da arbeider du også for det.
I vedtektene står det: «Foreningens motto er benediktinernes motto: ‘Ora et labora’ – ‘be og arbeid’. Foreningens formål skal være å be og arbeide for Norges omvendelse: 1. Gjennom at den hellige øya Selja igjen blir et bønnested som samler alle kristne i Norge og styrker den kristne enheten i Kristus. 2. Gjennom at benediktinerordenen, Ordo Sancti Benedicti (O.S.B), igjen vender tilbake til klosterøya Selja. (…) Både før og etter klosteretableringen skal foreningen be og arbeide for at Selja skal være et sted der folk kan møte den levende Gud, lære ham å kjenne, elske og tilbe ham. Foreningen vil be og arbeide for at Selja skal være en kristen, åndelig oase som favner alle, styrker dem og utruster dem til et liv i Kristus.» Så det formålet ber jeg om. Hver dag. Jeg ber også hver dag for benediktinerklosteret Fontgombault i Frankrike, for abbeden deres og for en munk jeg kjenner der. Jeg ber for alle de som har kall til å bli munker på Selja, noen navngitte kandidater, men også «for alle dem som bare du vet hvem er, både de som er født og de som ikke er født ennå». Jeg ber: «Gjør det igjen, Gud!»
Mitt liv får mening på denne måten – når det inngår i den store historien, Guds historie. Det er ikke derfor jeg gjør det, men det er en fin bonus. Så ja, også dette er noe å kontinuerlig be om: at jeg stadig skal finne den plassen som er bare min i Guds historie, den som jeg er skapt for. Skje din vilje, som i himmelen, så også i mitt liv.
