Hva gjør vi når ting er urettferdige, vi vet om det og synes det er ille, men vi selv nyter godt av urettferdigheten? Noen ganger virker det som om den eneste passende responsen på fortida er et liv i kontinuerlig bot. Finnes det en bedre måte å leve videre på når vi har erkjent at vi bor på en kirkegård av våre forfedres ofre?
Dette er spørsmål jeg stilte meg under lesingen av en annerledes hagebok, nemlig Olivia Laings The Garden Against Time.
Det er virkelig en hagebok. Den setter riktignok hagen inn i historisk og økonomisk sammenheng, men jeg har også stavet meg gjennom en god mengde blomsternavn på latin og detaljer om jordsmonn. Nå vet jeg at box er buksbom og at det er mulig å anlegge en dam på sin egen tomt uten å framstå verken nyrik eller gal. Og parallelt med kompost og nattefrost baler Laing også med dypere spørsmål.
Under alle blomstene, under overflaten, spirer det nemlig stadig opp et spørsmål som bare nesten er formulert, og det på en av bokas siste sider: Is it permissible? På norsk: Er dette – å nærsynt dyrke sin hage – tillatelig?
Historien bak Europas, og spesielt Storbritannias, hager, er dels underholdende, dels sjokkerende
Sjokkerende hagehistorie
Olivia Laing er britisk kritiker og forfatter. Hageboka kom ut tidligere i vår, og er fortellingen om da hun og mannen hennes flyttet inn i et gammelt hus i Suffolk mens pandemien traff Europa. Huset hadde noe Laing alltid hadde drømt om: en hage. I 2020 var den forfallen, men bar like fullt preg av en storslått historie og prakt. Laing restaurerer varsomt hagen, dikter videre på den og forteller oss om arbeidet.
Laings innmurte privathage er imidlertid ikke den eneste hagen vi får vite om. Den har de utroligste forgreininger til en mengde andre hager, der historiske personer, poeter og gartnere krysser gjennom den ene på vei til den andre og tar med seg avleggere og anekdoter på veien.
Historien bak Europas, og spesielt Storbritannias, hager, er dels underholdende, dels sjokkerende. De ubeskrivelig vakre stykkene kultivert natur skjuler oftere enn unntaket en historie av utbytting, vold, urettferdighet, tyveri og slavehold. Den apolitiske hagen – Eden – kan vi ikke finne på kartet, skriver Laing.
Hvorfor skulle hun ha en privat hage, attpåtil innmurt, når millioner av hennes landsmenn ikke har tilgang på gress mellom tærne?
Hage og politikk
Dialektikken mellom hagen og politikken utgjør nerven i boka. Laings lidenskap for hage framstår som ren lyst, hun elsker alt ved det, arbeidet fyller hodet hennes, okkuperer konto, hender og tid, er det hun tenker på, skriver om og river seg i håret over. Men denne lidenskapen stanger hele tida mot begrensninger, og de er, irriterende nok, dypt politiske. Hagekjærligheten får ikke være i fred.
Én ting er vissheten om den blodflekkete historien, men sykdommene sprer seg og regnet faller ikke, heten kveler vekstene: Alt sammen er resultater av klimaendringer og den mildt sagt sjokkerende politiske udugeligheten i Storbritannia. Spørsmålene presser seg inn i blomsterbedet: Skal Laings orkideer legge beslag på det svært begrensede vannet? Og hvorfor skulle akkurat hun ha en privat flekk, attpåtil innmurt, når millioner av hennes landsmenn ikke har tilgang på gress mellom tærne?
Og disse spørsmålene handler ikke bare om Laing og hennes hage, det handler like mye om Norge: Landet vårt er et grensebeskyttet paradis bygget på at vår industri innen laks, aluminium og olje ødelegger andres habitater andre steder. Vi må ikke tro det er noen tilfeldighet, for som Asta Olivia Nordenhof påpeker i Penger på lomma, er kapitalismens menneskeofring bevisst. Det er bare det at ofrene skal lide eller dø langt borte, utenfor vår synsrand.
Slik er Englands hager finansiert av slavehandel og slaveri langt borte, og noe ingen trenger å tenke på når de ser landskapene bølge seg fram til fryd for øyet. Men når trærne i Laings egen hage dør, da har ulykken rykket såpass nær at den ikke lenger kan ignoreres.
Tross alt er verdens forbedring helt avhengig av at enhver dyrker den flekk jord som er en tiltrodd. Hvordan skal vi ellers oppnå endring?
A-politisk politisk
Laing skaffet seg hage i en tid som ellers var preget av Brexit, Trump og stadige slag mot vår verdensorden, både kulturelt, sosialt, politisk og klimatisk. Hun beskriver at hun var så oppslukt av å følge med på nyheter og twitter at hun selv, forfatteren, ble stum. Alt hun klarte å formulere falt til jorden, forutsigbart og håpløst. Så i stedet for å stirre på telefonen sin, begynte hun å luke.
Nettopp i den dystopiske situasjonen velger hun å dyrke en hage, å hengi seg til en utopi. Dermed føles det som hun svikter plikten hun har til å vie seg til politikken og verdens virvlende undergang. Samtidig er det politiske fullstendig lammende, og for hver twitter-melding som sendes blir avgrunnen mellom mennesker dypere. Så kanskje hagedyrking kan forsvares som et a-politisk politisk valg?
For tross alt er verdens forbedring helt avhengig av at enhver dyrker den flekk jord som er en tiltrodd. Hvordan skal vi ellers oppnå endring? Utopien må begynne her og nå, med utgangspunkt i det besmittede og konkrete, ikke i skyene og det abstrakte. Laing skriver, kjempende, at hagen ikke er et gjemmested fra politikken, men et sted der hun kan trene opp en sensibilitet for destruksjon og nyskapelse. Hagen er også virkelig, hvordan kan den da være virkelighetsflukt?
Hagen var vårt første kall
Laings skyldfølelse for at hun er mer engasjert i stiklinger og beskjæring enn i valgmålinger, pipler stadig opp mellom setningene i boka. Men i paradis trengte ikke hagen noen rettferdiggjøring. Den var det primære liv. Det er den fortsatt. Politikken, derimot, er avledet.
Å dyrke hagen var menneskets første kall, vår oppgave, vår livshensikt før alt gikk galt. Nå gikk og går jo allting galt, og dermed får vi flere nye oppgaver for å kunne ta vare på livet, for eksempel politikk. Men disse oppgavene kan ikke brukes til å underminere livet selv og ugyldiggjøre det primære.
Laing lærer at den evig bugnende hagen er en illusjon, store deler av året ligger den brakk, tilsynelatende død, mens usynlige prosesser foregår på mørke, fuktige steder. De er nødvendige. For at nytt liv skal oppstå, må vi også regne inn forråtning, forfall og død. Dette er hagens pedagogikk, en motgift mot kapitalismens evige jag etter mer, større og bedre. Å vende oppmerksomheten mot hagen, er å gå inn i virkelighetens dypeste bestanddeler.
