Da Vårt Land skrev til meg og ba meg være sommergjest svarte jeg umiddelbart ja. Spørsmålet jeg skulle besvare – «hva ber du om» – vakte imidlertid mer hodebry. Det åpenbare var å be om mindre statlig styring siden jeg nå sitter i stolen som byrådsleder for en av Norges største kommuner. Det nest mest åpenbare var å be om mer penger til kommunene nå som eldrebølgen for alvor skyller innover oss.
Lette på samfunnsflokene
Samtidig slo det meg at dette var en gyllen anledning til å snakke om de virkelig alvorlige samfunnsutfordringene vi står overfor, floker som ingen klarer å løse alene og hvor det offentlige kommer til kort, spesielt i en tid da stadig flere kommuner går med underskudd og må stramme inn.
Karakteristisk for samfunnsfloker er at de er komplekse, fulle av interne motsetninger, skiftende forutsetninger og vanskelig å se en ende på. Det er den rake motsetningen til et problem som enkelt kan fikses over natten. I denne kronikken har jeg lyst å adressere tre slike samfunnsfloker: ungdomskriminalitet, pårørendeomsorg og rusomsorg, og si noe om hvordan vi alle kan være med å bidra for om ikke å løse, så i alle fall lette disse samfunnsflokene.
Rusavhengige er våre innbyggere, innbyggere som vi må ta vare på i kommunene våre og som vi ikke kan stue bort
Foreldre må ta ansvar
Mange steder i landet opplever økende ungdomskriminalitet, og det er noen trekk som går igjen. Lovbrytere blir stadig yngre, helt ned i 12–13 års-alderen, vinningskriminalitet som stjeling i butikker øker betydelig og det er mange flere tilfeller av grove ran med kniv overfor jevnaldrende. I tillegg er det flere byer som opplever at gjengkriminaliteten fra Sverige forgrener seg til vårt land.
Kommunene har lenge etterspurt en nødvendig økning i politiressursene, og flere kommuner, deriblant Bergen, har også laget egne planer for hvordan vi skal bekjempe ungdomskriminalitet. Men selv om politiet og kommunene øker innsatsen, vil det ikke være nok til å løse problemet, da trenger vi alle gode krefter.
I min egen by er det noen lyspunkt i så måte.
Mange frivillige organisasjoner har trappet opp sin virksomhet mot ungdommer som faller utenfor, men enda viktigere er det voksende engasjementet vi ser hos barn og unges foreldre. I flere store samlinger på skolene har foreldrene blitt opplyst av politiet, kommunale instanser og fra frivillige organisasjoner om hvordan deres ungdommer opplever hverdagen ikke bare hjemme, men på skolen, i fritiden og ikke minst på nettet. Videre har foreldrene blitt oppmuntret til å engasjere seg – ikke bare for å hjelpe sitt barn – men også ta ansvar for andre barn og være til stede som voksne.
De pårørende trenger også hjelp
Pårørendeomsorgen er den andre samfunnsfloken jeg vil berøre. Vi har en tendens til å undervurdere den formidable innsatsen pårørende gjør. Ulønnet innsats fra pårørende ble i en SSB-rapport fra 2019 beregnet til å utgjøre 136 000 årsverk. Det er nesten like mye som de kommunale omsorgstjenestene, som utgjorde om lag 142 000 årsverk.
Med eldrebølgen som nå slår innover oss er det sannsynlig at andelen vil øke, og at det vil bli stadig større press på arbeidstakere med eldre foreldre eller eldre ektefeller for å gjøre en innsats som pårørende.
Kvinnehelseutvalget (som jeg ledet) uttrykte en bekymring for denne gruppen, særlig tatt i betraktning av at eldreomsorgen i kommunene ikke er tilstrekkelig beredt på eldrebølgen, og at de som bærer kostnaden for dette, blir de pårørende. Vi så også at flere pårørende fikk store fysiske og psykiske belastninger, mange ble sykemeldte og flere ble uføre.
Her trenger vi som samfunn ikke bare hjelp fra de nære pårørende, de pårørende selv trenger også hjelp, fra naboer, venner, familie og andre frivillige. Det kan være så enkelt som å få ta seg en tur ut når en bor med en dement pårørende som ikke tør å være alene, det kan være å få en middag i ny og ne på døren eller andre mindre ting som betyr så mye når en står i spagat.
Vi trenger at vi mange flere bidrar mer og viser sjenerøsitet overfor sine omgivelser og medmennesker
Et sted å bo
Det siste området jeg har lyst å berøre er rusomsorgen – ikke det å ta vare på de rusavhengige i seg selv, her gjør frivillige organisasjoner en fantastisk innsats ved siden av kommunene – men det å vise sjenerøsitet over de rusavhengige som mennesker. Noe av det vanskeligste en gjør i kommunen er å plassere boliger for rusavhengige. Alle er tilsynelatende for at rusavhengige ikke skal være bostedsløse og ha en varig bolig – men ikke «in my backyard». Resultatet blir ofte at slike boliger blir plassert der det ikke ropes så høyt og det allerede er store levekårsproblemer, områder som ikke trenger flere sosialboliger.
Rusavhengige er våre innbyggere, innbyggere som vi må ta vare på i kommunene våre og som vi ikke kan stue bort. Vi må derfor vise sjenerøsitet og gi dem plass til å bo der vi andre bor, samtidig som kommunen og politiet må stille opp slik at det ikke oppstår farlige situasjoner.
Vi trenger at mange flere bidrar mer og viser sjenerøsitet overfor sine omgivelser og medmennesker. Alle kan vi bidra litt, om det er å engasjere seg med natteravnene, gå turer med unge demente, ønske rusavhengige velkommen til nabolaget eller uendelig mye mer.
Hvis alle bidrar litt og viser sjenerøsitet, kan vi kanskje være litt nærmere å løse de store samfunnsflokene.
