Kjære gud. Eller Gud. Eller kjære … Jo. Kjære. Og la meg si Gud. Jeg tror at du finnes. Ikke du som i «der er du og her er jeg», men noe. Det finnes noe. En virkelighet bak virkeligheten. Den virkelige virkeligheten. Der det bare er kjærlighet. Kjære kjærligheten er rart. Uansett, kjære Gud, hvis du finnes, redd min sjel, hvis jeg har en sjel. Det er fint. Jeg føler ikke at sjelen min må reddes, men den ambivalensen liker jeg. At det ikke er gitt hverken at Gud eller sjelen min finnes. Selv om jeg ikke tviler på det, egentlig. Men, jeg liker når det er åpent.
Jeg kan ikke fordra ord og dogmer og fastlåste definisjoner på hva du er. Hva Du er. Det er også fint, med stor D. Takk for Marianne, for barna mine, for mor mi, for far min også, selv om han ikke er her lenger, takk for at han er der han er, for at han sikkert følger med. Selv om jeg ikke kan merke det, jeg skulle ønske jeg kunne merke det. Ikke nødvendigvis akkurat han, men noen. Morfar. Eller tante Molla. Gud velsigne tante Molla. Takk for tante Molla. Og mormor. Og alle de som er på den andre siden. Tore. Takk for Tore. Må det være lys der du er nå. Tenk at det arbeidsbordet ble det siste møbelet du lagde. Takk for det arbeidsbordet. Takk for dette vanvittig fine studioet. Takk for Marianne som bare sa at det skal vi bygge. Jesus Kristus. Fyll meg med ditt lys. Kom meg i møte og gi meg kraft til å godta tanken om min egen helbredelse og til å klare å be om det. Jesus Kristus, fyll meg med ditt lys. La det gjennomstråle og lege meg.
Takk for Kjell Martin og Vegar. Takk for Magnus og Gustav. Takk for Ingrid og det salmeprosjektet. For Elise og Karen Elise. For alle de som er mine lysvoktere. Jeg vil bli frisk. Men, jeg er jo egentlig frisk. Eller, jeg er syk uten å være syk. Jeg vil bli kreftfri. Jeg vil helbredes. Men, ikke som jeg vil. Som du vil. Vil jeg egentlig bli frisk. Jeg vil jo det. La det være sagt helt tydelig, jeg vil bli frisk. Helbred meg. Hvorfor skulle akkurat jeg få oppleve et mirakel. Gaza. Jeg tror ikke på en fikse-Gud som ordner litt her, og helbreder litt der. Jeg ber om noe jeg egentlig ikke vil at skal være sånn. Men, jeg vil det.
Jesus Kristus. Kom meg i møte. Gi meg kraft til å godta tanken om min egen helbredelse og til å klare å be om det. Fyll meg med ditt lys. La det gjennomstråle og lege meg. Som du vil. Vil egentlig Du noe? Annet enn kjærlighet. Kjære Gud, har du en mening? Du kan være mening, du kan gi mening, men kan du ha en mening? Blir ikke det for smått? Alt blir så smått hele tiden. Ordene er så små. De vralter og snubler, har rart ganglag. Tenk at enkelte mennesker er tiltrekkende bare fordi de går pent? Eller at du kan se at de er trygge på seg selv på to hundre meters avstand. Jeg kan ikke det, selvfølgelig, men noen ganger kjennes det sånn.
Jeg ber for de jeg ikke liker. Nei. Det gjør jeg ikke. Jeg gjør ikke det vanligvis, virkelig ikke. Men, jeg kan gjøre det nå. Kjære Gud, takk for den og den og den som jeg egentlig ikke liker. Nå skal jeg jammen meg prøve å takke for dem med jevne mellomrom, kanskje jeg begynner å like dem etter hvert. Jeg tror på mange av de new age, manifestasjonsaktige greiene, jeg. Kanskje good vibes i deres retning vil gjøre noe med dem. Sikkert mest med meg, da, at jeg begynner å tenke bedre om dem, og da avspeiler det seg i hvordan jeg møter dem Også videre også videre. Også så lei jeg er av psykologisering og rasjonalisering. At biologi og kjemi og evolusjon skal trekkes fram som den store forklaringen på alt mulig. Det er så kjedelig at jeg dør litt hver gang. Feil er det òg. Men, jeg ønsker meg et mirakel. Jeg vil gjerne bli helbredet. Og jeg håper jeg har kommunisert det så tydelig at hvis tanken om Universet har noe for seg, så har det fått med seg at jeg oppriktig ønsker å bli frisk.
Men, den dypeste bønnen står seg egentlig fortsatt. At jeg kan leve godt uansett utfall av denne sykdommen. Sygdom, som morfar sa. Og tante Molla. Nydelige, varme, velsignede Molla. Kan jeg få kjenne at Molla følger meg, ser til meg, er hos meg? La noe åpne seg i meg så jeg kan kjenne gudsnærvær. La meg oppleve noe ekstraordinært. La meg bli frisk. Tenk om det kunne komme en medisin som kan hjelpe alle i min situasjon. La et slikt mirakel skje. Jeg tror jeg mener oppriktig at det ville være det fineste mirakelet. Jeg tar imot et aldeles lokalt i mitt eget bryst også, men det største ville være om flere kunne bli friske. Men, jammen er det vanskelig å akseptere tanken om ubetinget, grenseløs kjærlighet. Jesus Kristus, fyll meg med ditt lys. Kom meg i møte og gi meg kraft til å godta tanken om min egen helbredelse. Amen.
