«Ladinviljeskjepåjordnsomihmlen!»
Jeg ber Fadervår hver kveld, det har jeg mer og mindre engasjert gjort så lenge jeg kan huske – og da ber man jo om så meget. Inkludert i bønnen er den nifseste av de mange nifse setninger: «La din vilje skje på jorden som i himmelen». Så jeg setter opp tempoet og freser gjennom setningen, svelger ordene.
Frykten for hva Herrens vilje kan være har holdt meg våken noen netter. For Herrens vilje må vel nødvendigvis være en festbrems? Å be om at Herrens vilje må skje er vel det samme som å be om at Gud må spolere turen min til Syden?
La meg ikke komme i fristelse
Altfor ofte sovner jeg før jeg kommer så langt som til «la meg ikke komme i fristelse». Med uheldige konsekvenser.
Forrige uke skulle jeg være flink og kjøre et lass med gamle ting til gjenbruk, men det høljet ned, så heller enn å resirkulere overflødige impulskjøp, ble jeg sittende og surfe på reiser til sol og varme, fant en dato som passet og surfet meg inn på en langhelg i Syden. Fly til sol og varme fra hutrende mørke! La problemene bli igjen i tåka. Overse alle de ekle sakene i VG om befolkningens masseflukt med restplassbilletter til Syden.
Jeg har lenge vært storforbruker av nåde – men hvor uendelig rekkevidden for Guds nåde enn måtte være, så har vi ikke mer nåde igjen å gå på i naturen.
Jeg lot musepila hvile på bestill-knappen på flyselskapets side. I det samme spiller radioen opp til nyheter om brennende skoger. Så fulgte en diskusjon om miljøhensyn og hvor viktig det var å fly mindre. Alt sånt som kan spolere hele sydenturen min med dårlig samvittighet. Jeg fjerner pila fra bestill-tasten, men i det jeg skal til å klikke ned websiden, så popper det opp en reklame for kofferter og bikini!
«La meg ikke komme i fristelse,» tenkte jeg. Smalt ned skjermen og gikk heller for å brygge meg en kopp utsøkt kenyansk kaffe. Jeg leste litt på posen om hvor etisk kaffen er, og den er økologisk og fair trade og bøndene har det bra … dessverre ga det meg så god samvittighet at jeg satte meg og bestilte sydenturen likevel. Man må da kunne unne seg litt, tenkte jeg – og man kan da ikke kjøre elbil til solen.
Vi må nok bare innse at de har fått rett i som de har sagt i alle år bedehusdamene: Vi lever i de siste tider. Nå er det for alvor på høytid å be – sparke fra, ta spranget og be klart og tydelig: «La din vilje skje»
Jeg har da kvoter igjen til noen turer Syden? Alle andre reiser mye mer enn meg. Så bare en gang til nå, så skal jeg begynne å leve grønt. «Flisa i mitt eget øye,» tenkte jeg, «og bjelken i den andres» … smalt like greit både ny koffert og bikini i handlekurven – valgte raskest mulig leveringsmetode, og lente meg tilbake.
Først ble jeg oppmuntret. Men så følte jeg meg dårlig; at jeg stadig skal falle i fristelse! Så føltes det litt godt igjen – tur til Syden! Men så følte jeg meg dårlig fordi det føltes godt og så lovte jeg meg seg selv å bli flinkere på andre ting for å kompensere for den lange flyturen til to dager med sol, og tilbuds-bikini, sydd av underbetalte småjenter i Asia.
Ingen nåde å gå på i naturen
Nå har jeg sommerferie, tenker jeg, kan i det minste flykte inn i litteraturen, legge endetidstankene igjen i verden. Så jeg blar opp i sommerens lektyre – romanen Edens hus, av min venninne Marte Qvenild. Det høres fint ut, prakket med optimisme. I Edens hage var det flust med ubesudlet natur. Hovedpersonen er botaniker og har lagt merke til at planter forsvinner, derfor vil hun bygge sitt eget drivhus – nettopp for å beskytte alle plantene folk er i ferd med å utrydde.
Og jeg kan ikke avskrive det hele som fiksjon: Fugler, dyr og planter forsvinner uten at vi legger merke til det. Natur forsvinner, vi utrydder arter, hogger skog fordi vi vil ha hus og veier, et sted å dyrke grønnsaker og hi husdyr beite. Vi tenker at det ikke gjør noe om vi fjerner litt av skogen, men litt blir til mer og mer. Vi klarer ikke å oppfatte at artene forsvinner fordi den kollektive hukommelsen om hva som er «vanlig» tilstand i naturen er så skrøpelig. Vi fokuserer på det som er her og nå, og slik blir vår dårlige hukommelse vår egen undergang.
Basunstøt
Basunstøt lyder fra alle kanter. Vi glemmer at vi lever sammen med alle de andre artene på jorda. Kanskje varer det ikke lenge før både duer og olivenkvister forsvinner med håpet.
«Se i nåde til meg,» ber jeg. Jeg har lenge vært storforbruker av nåde – men hvor uendelig rekkevidden for Guds nåde enn måtte være, så har vi ikke mer nåde igjen å gå på i naturen. Og det er vår egen skyld, for ingen kan komme og si at vi ikke har blitt advart. Og vi kjenner nok på det, de fleste av oss: At stor er den vrede som nå er på vei for å tåkelegge forbruks- og feriefesten i svoveldunst.
Vi må nok bare innse at de har fått rett i som de har sagt i alle år bedehusdamene: Vi lever i de siste tider. Nå er det for alvor på høytid å be – sparke fra, ta spranget og be klart og tydelig: «La din vilje skje».
