Jeg ber om at mennesket rydder opp. Gud kommer ikke til å hjelpe oss.
Min tro er viktig for meg, og troen min utviklet seg særlig i årene mine på universitetet. Tro har vært et anker for meg i en urolig verden. Fordi jeg studerte juss og spesialiserte meg i folkerett og internasjonal strafferett, var uroen til stede i alle deler av faget mitt.
Ber om styrkede internasjonale institusjoner
Jeg har vel egentlig alltid visst det, men særlig da jeg dykket dypere inn i krigen og elendighetens juss, kom jeg, til tross for min tro, til den erkjennelsen at gud ikke kommer for å hjelpe oss med å rydde opp. Konklusjonen jeg har kommet frem til for meg selv, er at gud ga oss kloden til å forme slik vi selv ønsket den. Og selv om historiens store bue vender seg mot mer rettferdighet for flere, har vi også brukt vår tid på kloden til å begå folkemord, utnytte vår neste og ta til oss uten hensyn for den som blir fratatt.
I FNs hovedkvarter er følgende sitat av tidligere FN-generalsekretær Dag Hammarskjöld skrevet på veggen i en av korridorene:
«FN ble ikke skapt for å ta mennesket til paradis, men for å redde mennesket fra helvete.»
Når jeg så skal svare på hva jeg ber om, kan svaret derfor ikke være at jeg ber om at gud skal hjelpe oss og stanse krig, konflikt og nød. Gud har overlatt det til oss selv. Jeg ber i stedet om at mennesket klarer å ordne opp i det mennesket har skapt for seg selv.
Om jeg skal være mer konkret, ber jeg om at vi opprettholder og styrker internasjonale rettslige institusjoner, slik at vi kan redde oss fra oss selv. Jeg er jo tross alt jurist.
Rettsorden i et lovløst rettsområde
Internasjonale institusjoner er nyere enn vi gjerne forestiller oss. Ideen om en rettsorden som går på tvers av statene er ikke nyere enn at vedtakelsen av våre viktigste konvensjoner kan spores tilbake til kjølvannet av andre verdenskrig. Folkemordkonvensjonen ble ikke vedtatt før i 1948. Forbrytelser mot menneskeheten ble ikke anerkjent som en internasjonal forbrytelse før Nürnbergprosessen. Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som har fått stor oppmerksomhet de siste månedene, ble ikke opprettet før i 2002.
Menneskets rettsorden har i det store og hele vært bygget på tanken om at staten kan gjøre som staten vil. Andre land har ingen grunn til å legge seg opp i hva en stat gjør, fordi staten nyter suverenitet over sitt areal, og sine innbyggere. Det var først etter holocaust at verdenssamfunnet ble enig om at noen forbrytelser er så grusomme at ingen stat kan gjemme seg bak suvereniteten sin og komme unna med å begå dem.
Folkeretten er med andre ord svært ung, og i stadig utvikling. Den er på ingen måte et perfekt verktøy, og kan fremdeles ikke beskytte alle mennesker som utsettes for de verste forbrytelser. Og ved hver korsvei der folkeretten kommer i spill, har menneskeheten en mulighet til enten å videreutvikle folkeretten for å beskytte flere, eller bremse utviklingen og la flere dø.
Det hadde vært enklere om gud hadde beskyttet oss fra oss selv. Problemet med at mennesket må redde seg selv, er hvor feilbarlige vi er, hvor enkelt vi faller for fristelsen til å verne om våre egne interesser på bekostning av andre.
Israels angrep på sivile palestinere på Gazastripen er den klareste korsveien vi har stått overfor på mange år. Sør-Afrika har saksøkt Israel for Den internasjonale domstolen (ICJ) for brudd på FNs folkemordkonvensjon. ICCs hovedanklager har fremlagt arrestordre mot høytstående israelske myndighetspersoner og Hamas-ledere. Internasjonale institusjoner har blitt tatt aktivt i bruk for å forsøke å stanse forferdelige forbrytelser som begås mot sivile, uten folkerettslig dekning. Det gir håp.
Det som vekker uro, er hvordan enkelte land har valgt å aktivt motarbeide og forsøke å nedgrave disse institusjonenes troverdighet. Israel, og flere av Israels allierte, har fordømt arrestordren fra ICCs hovedanklager. Når en av kjennelsene i ICJ-saken skulle forkynnes, møtte ikke det israelske apparatet en gang opp. Store, mektige land, som USA, Kina og Russland, har ikke en gang signert ICC-statuttene. Folkeretten er altså ikke stor og stabil, som en kanskje kan få et inntrykk av. Det er den mest sårbare jussen vi har.
Systemet er sårbart
Fordi all folkerett bygger på statenes suverenitet, fungerer ikke systemet om ikke alle støtter opp om det. Demningen sprekker om man støtter den i tide, og forlater skuta i utide.
De neste årene vil for alvor vise om det internasjonale rettsprosjektet vil klare å stå seg. Når anklagene flyr veggimellom i de internasjonale rettssalene, er vi avhengige av å vite hvorfor vi har skapt dette i utgangspunktet: for å redde menneskeheten fra rettsløshet, villfarelse og urettferdighet.
Det hadde vært enklere om gud hadde beskyttet oss fra oss selv. Problemet med at mennesket må redde seg selv, er hvor feilbarlige vi er, hvor enkelt vi faller for fristelsen til å verne om våre egne interesser på bekostning av andre. Det er ikke sikkert folkeretten vil redde oss fra dette.
Folkeretten er kanskje heller ikke skapt for å redde menneskeheten. Den har vel heller hatt et mer pragmatisk syn for øyet. I FNs hovedkvarter er følgende sitat av tidligere FN-generalsekretær Dag Hammarskjöld skrevet på veggen i en av korridorene:
«FN ble ikke skapt for å ta mennesket til paradis, men for å redde mennesket fra helvete.»
Gud kommer ikke for å redde oss. Det må vi gjøre selv. Å redde oss selv fra helvete kan jo være en start.
