Hva ber du om? Spørsmålet kommer til meg farget av sammenhengen det blir stilt i. Det er jo smigrende å bli invitert til å være sommergjest i Vårt Land, og det er smigrende å bli invitert av Åste Dokka, som jeg alltid leser med interesse fordi hun framstår som klok og oppriktig. Hun tror sikkert at nettopp jeg har noe å bidra med til en slik spalte, og min første impuls er at jeg ikke vil skuffe henne, jeg vil skrive noe klokt og oppbyggelig, ja, alle skal forstå at jeg har et stort hjerte og den beste vilje!
Oppramsing av gode intensjoner
Jeg ber om fred og forsoning, jeg ber om lindring og trøst til dem som lider, jeg ber om glede til dem som sørger, jeg ber om fellesskap til dem som er ensomme, jeg ber om mat til dem som hungrer, jeg ber om mer liv for en hjemsøkt klode, og så ber jeg om at jeg skal få penger fra Fritt Ord til så skrive en bok om penger i litteraturen, fordi jeg vil fortelle alle at man ikke kan tjene både Gud og Mammon. Eller, ber jeg virkelig til Gud om alt dette. Nei, jeg gjør faktisk ikke det. Alt dette er sterke ønsker i meg, men jeg har ikke satt i system å be Gud om det. Iblant tilslutter jeg meg kirkelig fellesbønn, men jeg vet ikke om jeg ber nettopp Gud om noe bestemt da heller; det jeg gjør er å stemme meg inn i et fellesskap som styrker håpet i meg om at vi kan virke sammen for at ønskene kan oppfylles.
Kanskje var det slett ikke en oppramsing av gode intensjoner Åste og Vårt Land bad meg om? Det er ikke nødvendig å svare fromt eller kristelig, står det i mailen, og jeg tenker på alle gangene jeg har befunnet meg et sted der to eller tre er samlet og ikke vært sikker på hvem det er som besverges med det navnet, Jesus, om det virkelig er samme person, om det er en person overhodet, er det ikke bare et navn? Har jeg virkelig kommet i kontakt med det som er bønn i meg hver gang jeg har utsagt det navnet, har jeg virkelig løftet mitt hjerte til min munn?
Men når jeg får spørsmålet Hva ber du om? blir jeg perpleks. Har jeg overhodet noe bønneliv?
Åste vil åpenbart at jeg skal svare oppriktig når hun skriver at jeg ikke behøver å svare fromt eller kristelig. Men har jeg (eller hun?) rett til å betvile at de som svarer fromt og kristelig ikke også er oppriktige? Fromt, det er et ladet ord. Jeg lengter etter ekte fromhet, og jeg er kanskje altfor mye på vakt mot forstilt, forsert, forfengelig og poserende fromhet. Kanskje bruker jeg for mye energi på dette, å avsløre det falske? Som når jeg i mitt virke som kritiker har formulert begrunnelser for godt og dårlig og dømt ut som dårlig alt som ikke har rammet meg som troverdig?
Bønn som gruppepress
Åste har kanskje fått med seg at jeg har skrevet en avhandling med tittelen Be for meg også. Kanskje er det derfor jeg har blitt invitert til denne spalten? Ordene ytres av en pukkelrygget dverg, i den siste strofen av en tysk folkevise. Den pukkelryggede dvergen er hos kulturkritikeren Walter Benjamin en emblematisk skikkelse for alt forkrøplet liv.
Fortelleren i folkevisa er et barn. I strofe etter strofe forteller barnet hvordan dvergen dukker opp og avbryter ulike gjøremål, tilbereder små ulykker, ikke på katastrofalt vis, snarere på skøyeraktig og urovekkende vis, som for å minne barnet på den andre virkelighet, på alt det glemte og forsømte og uforløste som ligger der og liksom pukker på å bli reddet gjennom å bli oppdaget, sett. I den siste strofen, når barnet skal legge seg, dukker dvergen opp en siste gang og ber barnet om å husket ham i aftenbønnen. Men selve bønnen som legges i dvergens munn, be for meg også, er ikke en bønn til Gud, det er en bønn til barnet. Kanskje til barnet i oss alle, det vil si til det uforherdede blikket som verken vil kontrollere eller dømme, men ser og gjenkjenner som for første gang, i forundring, og slik tillater noe å utdømt å få finnes.
Jeg ber om at min hang til å dømme og kritisere skal avta. Jeg ber om at jeg skal bli mindre mekanisk målorientert i alt jeg gjør, så jeg kan bli mottakelig og lydhør når noe uventet banker på døra, når underet er der.
Oppmerksomhet som bønn. Det er dette jeg har vært opptatt av. Men når jeg får spørsmålet Hva ber du om? blir jeg perpleks. Har jeg overhodet noe bønneliv? Nei, ingen faste tider, heller ingen personlige formuleringer, ikke noe om overhodet. Spørsmålet vekker en slags trass i meg, som kanskje springer ut av en erfaring mange som har vokst opp i evangelikale trossamfunn deler: Der hvor to eller tre er samlet, kan det lett oppstå gruppepress. Når hender foldes, øyne lukkes, hoder bøyes og den som er vant til det innleder bønnen, for eksempel med ordene “Kjære Herre Jesus Kristus”, for deretter å formulere både et problem og en foretrukken løsning på problemet: “Du ser at XX sliter med … Hjelp henne å …”. Hva skal XX gjøre om hun a) ikke føler at hun har et problem, eller b) ikke føler at den som har tatt seg retten til å formulere problemet, har forstått det rett, eller c) ikke føler at det hun sliter med er noe å gå til Gud eller Herren Jesus Kristus med, eller d) ikke føler at hun vil bli bedt for.
Mindre mekanisk målorientert
Lettelsen da, over å komme inn i en kirke der fromheten er tvers igjennom formalisert, der det ikke finnes noen forventninger om å være personlig, der alt det ferdigformulerte ligger der som et felles repertoar av kravløse gester som man ikke behøver å fylle med følelser og inderlighet. Men også der kan jeg innhentes av en plagsom selvbevissthet. Jeg ser andre tenne lys, jeg ser andre bøye seg, og det er vakkert. Når jeg gjør det samme selv, prøver jeg å glemme meg selv i gestenes enkelhet, i det å bøye seg for det gode, men ofte har jeg de andres blikk i tankene, hvem ser meg når jeg bøyer meg, i hvem sine øyne blir jeg verdig av å utføre verdige gester?
Så hva ber jeg om? Jeg ber om at selvrefleksivitetens demon som sitter på skulderen min og vokter meg i alt jeg gjør, skal flykte. Jeg ber om å bli mindre behersket av trangen til å bli likt av dem som blir likt av mange. Jeg ber om at min hang til å dømme og kritisere skal avta. Jeg ber om at jeg skal bli mindre mekanisk målorientert i alt jeg gjør, så jeg kan bli mottakelig og lydhør når noe uventet banker på døra, når underet er der. Jeg ber som i den gamle salmen etter Ragnar Vigdal: Jesus gjør meg stille, stille. (Og jeg hører veldig gjerne på Kim Rysstad framføre den, med Tord Gustavsens og Arve Henriksens tonefølge, på plata Villfarande barn fra 2023.)
