I natt ber jeg om at vi finner sannhet, Gud. Jeg lurer ofte på hva du tenker om oss, om du sørger litt ekstra over menneskene som ikke lærer, om du også lengter etter at vi skal huske hva som er sannhet, når du ser hvor mange av oss som har glemt det.
I vår tid kan de som vil selv bestemme hva sannheten er, og på den måten velge bort både medmenneskelighet og ansvaret for det store fellesskapet. Jeg kan ha min sannhet og du kan ha din, og alle de egenvalgte sannhetene kan stille seg i veien for alt det jeg trodde bandt oss mennesker sammen.
Selvmotsigelser
Jeg mister oftere og oftere taket i følelsen av sannheten, fordi det er så mange som lyver.
Vi skal redde verden, men vi skal også drive gruvedrift på sårbar havbunn. Vi skal være en spydspiss for dialog og menneskerettigheter, men vi skal også investere våre skattepenger i folkerettsstridig okkupasjon av palestinsk land. Vi skal være humane, men vi skal også inngå avtaler som gjør det lett å se bort når norsk-støttet grensepoliti skyver barn alene på gummiflåter vekk fra europeisk farvann. Vi skal beskytte de sårbare i samfunnet, men vi skal også bygge ned utallige tilbud de sårbare lener seg på, murene som skal beskytte mot avgrunnen. Vi skal være VI, men vi skal også legge til rette for et samfunn som skaper enorme ulikheter mellom oss. Vi skal være i verden, men vi skal også være mest opptatt av oss selv.
Jeg tror at hvert eneste menneske lengter etter sannhet. Jeg kjenner det i cellene i kroppen min, lengselen etter at en av de som leder oss skal si «hei dere, dette går jo kanskje ikke så bra. Skal vi slutte og late som om av verden fungerer, og heller forsøke noe helt annet sånn at vi kan fortsette å leve på planeten med noen prinsipper og strukturer som beskytter både den og menneskeverdet?». Et sant, åpent og ærlig utgangspunkt. Et nullpunkt. En ny start. Jeg tror vi trenger det.
Ber om sannhet
For nå har vi malt oss inn i et hjørne der kapitalismen og prinsippet om økonomisk vekst går foran alt. Der strenge, politiske linjer gjør at mennesker drukner. Der ordet fred nærmest er sidestilt med naivitet. Der barn og ungdommer får diagnoser før de får muligheten til å føle på et liv de mestrer. Der alle snakker om kroppen, men ingen lytter til sjelen.
Gud er i alt og i alle, i jorda vår, i havet vårt, i barnet som drukner på veien mot Europa, i moren som drepes av bomber, i faren som graver etter familien sin i ruinene med bare hendene, i alle mennesker som leter og leter og leter etter svarene og lyset utenfor seg selv.
I natt ber jeg om at flere finner styrke i hjertet sitt til å lete etter sannhet. Sannheten bak strukturene vi omgir oss med. Sannheten som ligger bak det store nettet av løgner vi har blitt fortalt om at vi lever for oss selv. For den uløselige sannheten er at Gud ikke bare er i meg. Gud er i alt og i alle, i jorda vår, i havet vårt, i barnet som drukner på veien mot Europa, i moren som drepes av bomber, i faren som graver etter familien sin i ruinene med bare hendene, i alle mennesker som leter og leter og leter etter svarene og lyset utenfor seg selv.
Følt meg nærmere Jesus
Jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg at alt lyset jeg trenger og alle svarene er i meg, dypt sammenvevd med lyset i alt annet som eksisterer. Lyset er ikke bare mitt. Jeg kan ikke eie det, jeg kan bare lukke øynene i dyp takknemlighet for at jeg får kjenne det, og gjøre alt som står i min makt for at flere skal føle det samme.
Jesus visste dette. Og i min aktivisme for Palestina har jeg i det siste året følt meg nærmere Jesus enn noensinne. Han var aktivist, for kjærlighet og for lyset som finnes i alle mennesker. Han sto i den sannheten, selv om han visste hva det ville koste han. Og derfor forstår jeg ikke hvorfor ikke kirken henter mer mot fra alt det Jesus var og gjorde, i en tid der vi har mistet så mye retning, der verden føles uutholdelig mørk, der fellesskapet er mer fragmentert enn noen sinne, og der noen tjener enorme pengesummer på at vi gang på gang faller for løgnen om at veien til sannheten ligger i individets egen optimalisering. Jeg tror på at det finnes en sannhet om alt dette, en sannhet som sier noe om hva vi dypest sett trenger, at vi henger uløselig sammen med naturen og med hverandre, at alt det vi gjør mot jorda og mot andre gjør vi også mot oss selv.
Det var den samme sannheten Jesus var modig for, som vi må være modige for nå. Vi trenger uendelig mange rom for disse samtalene, rom der tankene kan få være uavbrutte og lange, og der sjelen og hjertet også klarer å henge med.
I natt ber jeg om mer sannhet, mer mot og mer lys, Gud. For oss alle.
