Jeg er ikke noe særlig til å be. Jeg kommer riktignok fra en presteslekt og vokste opp med en ateistisk naturviterfar som ikke minst av respekt for sine forfedre insisterte på at jeg måtte kjenne min Bibel, men det ble aldri bedt.
Det var først da jeg gikk på en skikkelig smell som middelaldrende at jeg i min fortvilelse begynte å be
Det var først da jeg gikk på en skikkelig smell som middelaldrende at jeg i min fortvilelse begynte å be. Etter det var det bare å melde seg inn i kirken, men med et immanent gudsbegrep ligger utfoldelsen snarere i samtale med meg selv og andre, enn i formalisert bønn. Det er først når jeg blir overveldet at jeg ber. Og da ber jeg om at mennesker skal besinne seg før de gyver løs på sine medmennesker.
Når grupper mister besinnelsen
Som oftest har jeg ikke noe problem med å forstå hvorfor folk går i taket. Livet er fullt av mostand, frustrasjon og nederlag. Av og til glemmer man at det også gjelder andre, og går i taket selv. I mine kretser har dette stort sett skjedd verbalt, og da er det ubehagelig, men i bunn og grunn egentlig ganske oversiktlig å be mennesker om å besinne seg. Verre er det når det skjer på kollektivt plan, når grupper mister besinnelsen.
Mer spesifikt er jeg opptatt av hvordan vold kan minimeres. Vi snakker ikke om at løven og lammet skal dele leie, eller at det skal bli slutt på at rever skal være rever, men snarere om en sentral kveker-problemstilling: Gitt at volden er i verden, og vil forbli i verden om ikke annet som en mulighet, hva skal vi gjøre?
Breiviks kuler
Kvekernes svar er å gjøre alt for å minimere voldsbruken. Der det er diskusjoner om hvordan man skal kunne frita folk fra militærtjeneste, kan man være sikker på at kvekerne er aktive. Ditto der det er snakk om å legge restriksjoner på eller forby forskjellige typer våpen.
Da Anders Behring Breivik myrdet 68 barn den 21. juli 2011, skadet han også en rekke andre. De ble fløyet til Ullevål, der akutt-teamet først ikke kunne skjønne hvorfor de var så sterkt skadet av skuddene. Så oppdaget de at Breivik hadde skåret et kryss i kulene. Han hadde altså laget sine egne dum-dum-kuler, som eksploderte da de traff kroppen. Slike kuler har, igjen ikke minst på grunn av kvekernes innsats, vært forbudt under folkeretten siden 1899, og mennesker har stort sett besinnet seg.
At praksisen nå og da kommer tilbake, betyr ikke at kvekernes og andres arbeid har vært bortkastet. Langt ifra. Analytisk fastslår man imidlertid at volden, inklusive voldsformer som har fortatt seg, likevel forblir en mulighet. Moralsk fortviler man over Breiviks avstand fra Gud.
Ondskap som avstand til Gud
Det finnes andre måter å få mennesker til å besinne seg på. En av dem er nettopp å holde fast ved at det onde ikke er et prinsipp i verden på linje med det gode, men handler om avstand til Gud. Det dreier seg om respekt for Den andre. Dette sto klart for Augustin og det sto klart for Boethius, og noe annet er da også blitt holdt for å være kjettersk i et og et halvt tusen år eller så.
Ikke desto mindre ser vi daglig at mennesker ikke besinner seg og ikke husker dette. Vi ser det i Den russisk-ortodokse kirken, hvis leder velsigner bombene Putin slipper ned over ukrainere. At noen av disse ukrainerne også er ortodokse, ser ikke ut til å affisere patriark Kirill det minste. Vi ser det i Israel, der regjeringen så langt med sine represalier har verdsatt et tapt jødisk liv til omkring 45 palestinske, og ratioen stiger. At palestinere historisk sett springer ut fra de samme semittiske nomadiske gruppene som streifet omkring i området i sen bronsealder, gjør simpelthen ikke inntrykk.
Når staters ledelse henfaller til menneskeforakt, ber jeg om at menneskeforakten skal smitte over på færrest mulig av deres undersåtter
Bønn om besinnelse
Når staters ledelse henfaller til menneskeforakt, ber jeg om at menneskeforakten skal smitte over på færrest mulig av deres undersåtter. Jeg ber også om at de gode kreftene, som også alltid finnes, skal se mot diplomati. Diplomati er ikke noe tryllemiddel. Det dreier seg om å få Den andre i tale, og det dreier seg om å få De andre til å få hverandre i tale.
Det vil alltid være motforestillinger mot diplomati. Noen vil ikke snakke med fienden, det være seg på grunn av avsky eller i redsel for å fremstå som svake. Noen vil heller satse på hellig krig. Noen ser fordeler ved død og utarming, for død og utarming radikaliserer og militariserer mennesker bak saker. Her står vi det som for meg er problemets kjerne, at bruk av voldsmakt og angrepskrig ofte er effektivt.
Grunnleggende ber jeg egentlig alltid om det samme, og det er at mennesker skal huske hvilke omkostninger slike tilsynelatende effektive strategier medfører for den ganske verden, dem selv inklusive.
Jeg har gjort spørsmålet om når stater besinner seg, og om hva som skal til for at stater besinner seg, til mitt yrke. Og jeg ber om at mennesker skal besinne seg.
