Det finnes flere stereotypier om religiøse mennesker i samfunnet vårt. I disse generaliseringene ligger det et bilde av religiøse mennesker som tror på dogmer, er fordomsfulle og har irrasjonale overbevisninger. For muslimer, tillegges et premisset om intoleranse, voldsforherligelse og udemokratiske verdier.
Men ofte kan de som kritiserer religiøse mennesker selv være ganske generaliserende. Religionskritikere kan ha tendens til å betrakte religiøse mennesker som like, hvor en minoritet med negativ atferd blir definerende for hele den religiøse gruppen. Og at religiøsitet ikke kan ha noen rasjonelle funksjoner som både lar seg studere og kan være positive.
Jeg mener imidlertid at religioner og religiøse mennesker skal kunne kritiseres og krenkes. Selv om det er ubehagelig, har det en egenverdi. Samtidig må det også være rom for å kritisere religionskritikerne for deres tilnærming til religiøse mennesker, som treffer mennesker som meg – ikke bare som troende, men også som fagperson.
Siden jeg fant en positiv sammenheng mellom muslimsk religiøsitet og helseatferd og helse og tilhørighet til det norske samfunnet, blir det stilt spørsmål rundt min integritet.
Ramaskrik over positive funn
Religion kan selvsagt mangle rasjonelle aspekter, for religiøse mennesker kan dette handle om emosjonelle og eksistensielle aspekter som faktisk gir mening i livet. Men det går an å studere hva slags rolle og funksjon religionen kan ha for sine troende. Det gjelder også muslimer. Men det ser ut til å være legitimt kun hvis er et negativ fokuset.
Hvis forskning viser noe positivt, blir det nesten et ramaskrik. Særlig hvis en av forskerne selv har muslimsk bakgrunn. Jeg opplevde det både da jeg ga ut boken min «Hvem snakker for oss» og etter doktorgraden min. Begge var basert på befolkningsstudier om muslimer. Det sistnevnte er kanskje mer alvorlige, for det signaliserer at muslimer ikke kan være fagpersoner. Noe som avskriver muslimer visse yrker kun på grunn av deres identitet.
Det er også rart at ingen problematiserer at de fleste som forsker på kristne, har en kristen bakgrunn selv. For meg blir det like malplassert som om jeg ikke kunne behandle muslimske pasienter fordi jeg selv er muslim.
Vitenskapelige retningslinjer
Som forsker har jeg fulgt både nasjonale og internasjonale vitenskapelige retningslinjer. Jeg har samarbeidet med noen av de beste forskerne på feltet. Datainnsamlingen har blitt utført av de mest anerkjente institusjoner. For å være ekstra grundig profesjonelt, har jeg tatt med den kvalitative tradisjonen om refleksivitet inn i mine epidemiologiske studier. Det skal vise forskerens personlige rolle i forskningen med hensikt om å minimere feilkilder.
Men hvorfor gidder jeg dette? Min motivasjon for å skrive bok om muslimer var at mange mener det eksisterer en verdikonflikt mellom muslimer og resten av samfunnet, uten at man har klart å vise til nasjonale data på hva muslimer faktisk mener om de viktigste verdispørsmålene. Da var det viktig å frembringe kunnskap om det. Boken var basert på undersøkelse utført av TNS Gallup, videreføring av Norsk Gallup Institutt. Undersøkelsen hadde en høyere responsrate enn andre undersøkelser om muslimer, inkludert studier av Holocaust senteret. Utvalget var fra Folkeregisteret, slik Statistisk sentralbyrå trekker sine utvalg. Representativitet og sensitivitetsanalyser viste at undersøkelsen reflekterte norske muslimer. Men fordi undersøkelsen viste at muslimer flest er positive til demokrati, og likestilling, ville man ikke tro på tallene. Selv om sosial kontroll og intoleranse eksisterer blant noen muslimer, er vi ikke villig til å tro at det ikke gjelder majoriteten av muslimer?
Høyresiden religionskritikere
Ikke bare mobiliserte hele høyresiden og religionskritikere seg høystemt for å skrote boken min, men også Aftenposten og Morgenbladet valgte anmeldere som lenge og tydelig hadde vært mine meningsmotstandere.
Så hvorfor lærte jeg ikke av det ved å bare trekke meg helt tilbake?
Under pandemien brukte flere kulturelle forklaringer på overpresentasjon av koronasmitte blant individer med innvandrerbakgrunn uten at man hadde inkludert variabler for kultur i analysene. Derfor ønsket jeg å forske på om religiøsitet kunne være kilde til uhelse. Denne studien hadde data fra Statistisk sentralbyrå, var fagfellevurdert i internasjonale tidsskriftet og var del av en doktorgrad som er forsvart. Men siden jeg fant en positiv sammenheng mellom muslimsk religiøsitet og helseatferd og helse og tilhørighet til det norske samfunnet, blir det stilt spørsmål rundt min integritet som fagperson med spørsmålet om hvordan jeg som lege kan bedrive reklame for islam.
Ikke religiøsitet på resept
I mine konklusjoner har jeg nøye presisert at jeg ikke skriver ut religiøsitet på resept. Jeg kan heller ikke si noe sikkert om årsaken til den positive sammenhengen mellom religiøsitet og helse blant muslimer fordi studien min er ikke basert på oppfølgingsdata. Men studiene mine viser at religiøsitet har en sammenheng med mindre grad av sykdom, mindre røyking og alkoholforbruk blant muslimer. Men trumpismen i samfunnet vårt tilsier at man kan avvise kunnskap man ikke liker, særlig hvis det gjelder muslimer.
