22. mai ble 29 år gamle Zoraya ter Beek avlivet i Nederland omgitt av en lege og sin kjæreste. Ter Beek var diagnostisert med depresjon, angst, traumer og uspesifisert personlighetsforstyrrelse. «Jeg vil ikke belaste min partner» uttalte hun til The Free Press. «Statsmord», kommenterte den britiske teologen John Milbank på X, «synd vi ikke bare kan invadere Nederland og stoppe dette, slik vi stoppet nazistene.»
På den andre siden av Atlanteren har omtrent 44 000 mennesker tatt livet sitt gjennom assistert selvmord i Canada. I vinter gikk en desperat far til sak mot den kanadiske staten fordi han mente hans autistiske datter hadde fått innvilget dødshjelp på sviktende grunnlag. Legene har nemlig ikke klart å finne kilden til de uutholdelige fysiske lidelsene kvinnen rapporterer om. Faren mener datteren ikke er i stand til å vurdere sin egen helsesituasjon. Sprøytestikket ble utsatt – inntil videre.
Milbanks sammenligning med nazismen føles likevel drøy. Tilsynelatende er det vi nå ser på nazismens motsatte ytterlighet. Nazismen viste åpenlys forakt for kristendommens hensyn til offeret. Nå er ofte det kristne språket om hensyn til den lidende, kjernen i argumentene for assistert selvmord, og mot den kristne tanken om menneskelivets ukrenkelige verdi. Den kanadiske organisasjonen Dying with Dignity hevder at prosedyren som skal ta livet av den autistiske kvinnen er «drevet av barmhjertighet, med tanke på å få slutt på lidelse og diskriminering, og skape personlig autonomi.» Et språk som unektelig har røtter i en kristen kultur. Det finnes også eksplisitt kristne organisasjoner som kjemper for dødshjelp for eksempel i Australia. Hvordan skal vi forstå dette teologisk?
Så hvorfor steiner han seg selv? Fordi han etter å ha blitt utstøtt, har internalisert fellesskapets verdier.
Jesus og dødshjelp
Jesus har ingenting å si om dødshjelp. Eller har han det? Markus gir oss en liten detalj i en av sine fortellinger som er verdt å stanse ved. I fortellingen om Jesu møte med mannen fra gravhulene, får vi høre at han «slo seg selv med steiner.» (Markus 5,5) Valget av middelet for selvskadingen er ikke tilfeldig. Steining var en vanlig form for dødsstraff, også utenfor Israel i antikken.
Så hvorfor steiner han seg selv? Fordi han etter å ha blitt utstøtt, har internalisert fellesskapets verdier. Detaljen gir oss et hint om at mannens tilstand ikke bare var et personlig problem, men har å gjøre med relasjonen til gruppen som bor der, den vi hører at «ikke klarte å rå med ham» (Mark 5,4).
I evangeliene ser vi gjentatte ganger hvordan den ene støtes ut som syk, besatt eller uren for å definere fellesskapet som hellig og rettferdig. Men dette sambandet må holdes skjult for å være effektivt. Det er derfor gerasenerne tigger Jesus om å forlate området deres når han har helbredet mannen. For hva skjer når Gud selv er hos den utstøtte, og inviterer den tilbake inn i flokken? I evangeliene er ingen selvbilder, ingen lidelse og intet meningstap isolert og bare individuelt. Intet menneske er en øy. Jesus avslører sammenhengen mellom individets lidelse og gruppens verdier Geraseerlandet. Grisene som styrtet i havet på Jesu befaling, er løgnene fra de mange som druknes i dåpens vann. Den besatte settes fri fra det selvbilde gerasenerne hadde internalisert i ham.
De som føler seg som en belastning
Det er nærliggende å se denne sammenhengen i forholdet mellom organisasjoner som Dying with Dignity og Zoraya ter Beek, ja, kanskje også mellom hele samfunnet og de som føler seg som en belastning for fellesskapet. Når friske mennesker kjemper for syke menneskers frihet til å ta sitt eget liv, blir spørsmålet fra et teologisk perspektiv om det ikke bare handler om barmhjertighet, men like mye et forsøk på å holde oppe forestillingen om sine egne liv og sine egne fellesskap som nyttige, friske og meningsfulle. Intet menneske er en øy. Zoraya ter Beek sin overbevisning om at hennes liv ikke er verdt å leve, kommer åpenbart ikke bare fra henne selv.
Når denne sammenhengen fornektes, gir Milbanks referanse til nazismen ingen mening. Men når den blir avslørt, ser vi hvordan ordene om barmhjertighet, antidiskriminering og frihet her, som i mange verdispørsmål, kan vendes mot kristendommen selv og dets hensyn til offeret. Ved å imitere det kristne språket kan selv det femte bud fremstilles som en form for vold. Jesus utkonkurreres på barmhjertighetsmarkedet. For frelserne var ikke barmhjertig nok, «Antikrist» har overbydd ham. Så lenge sammenhengen mellom individets lidelse og kollektivets skyld forblir skjult, skal alle få steine seg selv om de vil.
Det nye fellesskapet mannen fra gravhulene inviteres inn i er derimot bygget på den motsatte innsikten: Nettopp fordi vi lærer av Jesus at vi er syndere som trenger Guds nåde, lærer vi også å identifisere oss med den delen av oss og våre fellesskap som verken er nyttig, frisk, eller gir mening. Og derfor føler vi oss ikke truet av lidelse og sykdom i den grad at vi oppfordrer noen til å avslutte sitt liv. Vanmakten er derimot troens hjemmebane. En lidende mann på et kors er den Gud vi tilber. Og oppstandelsen lærer oss at det aldri er for sent å finne mening i det meningsløse.
