Vi forsøkte å forklare toåringen hva som stod på lappen som hang på døra. Sjiraffene var syke og de kunne ikke ta imot besøk. Å forsone seg med det faktumet var ikke lett for toåringen. For sjiraffer er selve livet. De elskes høyt og inderlig. Alle tingene i toåringens liv skal helst inkludere sjiraff. Små-bamser, regntøy, dynetrekk, bilder på veggen. Desto mer sjiraff, jo bedre.
Men når vi nå hadde lagt igjen tusenvis av kroner i Dyreparken, for (blant annet) å se på sjiraffene, ja da bestemte dyrepasserne seg for at nå var det mindre sjiraff som gjaldt. Mens hun gråt konkurrerte to perspektiver om den dominerende plassen i mitt indre: 1) Å tenke på at jeg måte validere følelsene hennes og lede henne ut av dem, slik moderne oppdragelse visstnok krever og 2) Holde tilbake lysten av å si «skjerp deg unge, det er 150 andre dyr her minst, det er faktisk ikke synd på deg».
Demotivert sank jeg nedi sofaen i vår sjørøverbu i Abra Havn (Kaptein Sabeltanns rike), da mannen min ropte:
– Den har kommet!
Med ett lurte jeg på hva som hadde kommet, vi hadde jo ikke akkurat meldt varig adresseendring hit heller.
– Konserten, utbrøt han.
Bjørn Eidsvåg er vår
Bjørn Eidsvågs overraskelseskonsert lå klar i NRK-appen. Han hadde rundet 70 år og nå hadde en rekke aktører mekket en konsert i Oslo Spektrum. Og nå var mannen min, som helst hører på Miley Cyrus eller Kjartan Lauritzen i gang med å koble om kablene slik at vi kunne se hele Norges sjelesørger synge.
Og jeg og han, som aldri blir enige om hva vi skal høre på i bilen, hva som er gode politiske prioriteringer eller hva som er god teologi, har en ting til felles: Vi elsker Bjørn Eidsvåg. Bjørn Eidsvåg er vår, vi smiler av sangen om endetidspredikantene, vi berøres av «Skyfri himmel» og vi får en kraftig påminnelse om å ta vare på tiden vi har av «Tapte gylne stunder».
Til og med statsministeren overrasket Eidsvåg. Og i det Jonas Gahr Støre var i gang med sin videohilsen tittet jeg bort på mannen min og ble overrasket, for satt min samfunnsøkonom-mann i Kaptein Sabeltanns rike og blunket vekk tårer?
– Gråter du av Jonas? spurte jeg, i full visshet om at han kjenner en sterk dragning til sosialdemokratiets beste ideer. Han ristet på hodet.
Å la øynene få vaskejobben
Så la jeg bånd på meg selv, jeg ville finne ut av gråten, granske den, spørre ham 15 spørsmål der og da, men møtte meg selv i døra: Bare noen dager tidligere hadde jeg sagt at av og til trenger bare et menneske å gråte litt, det er en renselsesprosess, man trenger ikke løse noe, analysere gråten, la nå bare øynene få gjøre vaskejobben sin i fred! Så jeg grep bare hånden hans og så satt vi der i stillhet.
Det gav mitt ytre uttrykk for i alle fall, mens mitt indre liv arbeidet på fullgir. Disse tre tårene som iherdig ble blunket vekk skulle jeg til bunns i.
Kunne de dreie seg om at vi satt der og bare var? At Eidsvåg ikke forkynte intenst, at han ikke krevde at vi måtte lene oss inn i miljøet og samtidig legge våre liv ned for Jesus, parallelt som vi skulle bli mer og mer lik ham? Kunne det dreie seg om at vi bare fikk sitte her og undre oss over Gud og Jesus og ikke måtte hoppe opp og ned til en lovsang eller på en annen måte være tilrettelegge for at Den hellige ånd skulle avlegge oss en merkbar visitt?
Å havne på feil sted
Tårene kunne jo kanskje dreie seg om helvete. Eidsvåg var visst ekspert på helvete, han hadde en mastergrad i det og nå avlyste han hele fenomenet. Kunne tårene handle om den barnlige, ekte frykten for å havne på feil sted, at man ikke gjorde nok i dette livet, frykten for å stå ansikt til ansikt med sin skaper og få tilbakemeldingen: Du prioriterte det jordiske livet helt feil.
Jeg tenkte at det var synd at jeg ikke fikk betalt per tanke jeg tenkte
Disse forslagene ville jeg så gjerne dele, disse analysene ville jeg bringe til torgs i det jeg kjente at jeg måtte kjempe mot tårene jeg også, for Eidsvåg ble så rørt, og nasjonalskatten Else Kåss Furuseth gjorde en så god profil. Jeg så for meg hvordan det lå en god samtale foran de litt slitne foreldrene i Dyreparken, hvordan vår forskjellighet ville skape den dybden og bredden samtalen behøvde.
Den uutforskede muligheten
Nasjonalskatten avlyste imidlertid samtalen, for både hun og «fatter’n» (Elses pappa) hadde et sangønske som punkterte tankerekken min. Eidsvåg adlød og beveget seg til:
«Eg er jo bare ein mann som gjer godt eg kan
Men eg får det ikkje te
Det e bare sånn det e»
En mulighet hadde hjernen min enda ikke utforsket. Jeg hadde ikke tatt høyde for at han kanskje bare ble rørt.
Han rakte hånden frem etter en til taco-lompe og flyttet skålen med løk til den andre enden av taco-bordet.
– Løk ass, sa han og gned seg i øynene, og jeg tenkte at det var synd at jeg ikke fikk betalt per tanke jeg tenkte, for da hadde jeg vært så rik at jeg antakelig kunne skaffet treåringen en ekte sjiraff.
PS. Samfunnsøkonomen har både lest og godkjent teksten.
