I disse tider feires 1000-årsjubileet for kristenretten, med Moster som sentrum. Ved at Olav Haraldsson (senere Olav Den Hellige) og biskop Grimkjell forhandlet fram kristenretten ved tinget på Moster i 1024, fikk kristendommen sette sitt preg på lovene ved landets lagting. Sammen med at den nye troen fikk feste, bidro lovverket til radikalt å endre folks tenkesett og oppførsel.
Menneskeverd og gudbilledlikhet
Den som i dagens Norge vil hevde at hvert menneske har samme uendelige verdi, trenger ikke å argumentere for sitt syn. Det regnes som selvsagt. Det er det imidlertid ikke. Menneskeverdet kan ikke begrunnes utfra vitenskapelige fakta. Det har heller ikke, verken før eller nå, oppnådd universell anerkjennelse. Tenk bare på vårt førkristne samfunn der makten og æren rådde grunnen, eller på hinduismens kastevesen.
Tanken om at alle mennesker er skapt i Guds bilde og med samme menneskeverd er en arv fra den jødisk-kristne tradisjonen. Denne arven har i den vestlige kristenhet gjennom århundrene gitt næring til kampen mot slaveriet, samt arbeider- og kvinnebevegelsen. Den som måtte synes dette er for store ord, anbefales å lese den britiske historikeren Tom Hollands bok: Dominion. The Making of the Western Mind.
Kristenretten og kristningen av Norge viser imidlertid at kristne ikke skal skamme seg over troen, snarere tvert om.
Med kristenretten fra 1024 ble det ikke lenger lov å sette ut barn for å dø. Slaveriet ble om ikke avskaffet, så i hvert fall anerkjent som et onde ved at man på tinget heretter hvert år måtte gi en slave friheten. Kvinners rettigheter ble styrket ved at de selv skulle samtykke til ekteskap, og ektemenn ikke kunne ta seg andre koner i tillegg. I prosessen som fulgte etter 1024 ser vi også framveksten av en organisert fattigomsorg, finansiert gjennom den lovfestede tienden til biskopen.
For å vite mer om det radikale og omfattende skiftet, anbefaler jeg alle å bruke tid på nettsidene for 1000-årsjubileet (moster2024.no) og de pedagogiske tekstene, bildene og videoene som finnes der.
Frimodighet
Jeg har over tid lest meg opp på kristenretten og historien rundt den, og merket hvordan det har bidratt til å styrke min identitet og frimodighet som kristen. En slik øvelse kan flere ha glede av. Vi lever nemlig i et samfunn hvor mange mener at kristendommen er opplysningens og fremskrittets fiende, og de finner næring for denne myten i mange av skolens lærebøker. Det er nok en viktig grunn til at hele 90 prosent av kristne studenter velger å holde troen sin skjult. Dette viser en kartlegging utført av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS) i 2018.
Kristenretten og kristningen av Norge viser imidlertid at kristne ikke skal skamme seg over troen, snarere tvert om. Dette budskapet tror jeg kan være lettere å formidle nå ved jubileet for kristenretten i 2024 enn ved 1000-årsmakeringen for slaget ved Stiklestad i 2030. For mens markeringen av Stiklestad handler om et slag, så handler jubileet på Moster om lover som fremmet menneskeverdet.
Men her er mer å hente. Jeg tror at arven fra Moster kan hjelpe oss når vi vil formidle tro til mennesker som ikke regner seg som kristne, men som har en sterk moralsk bevissthet. De vil rett og slett gjerne leve godt og riktig. Jeg antar det kan være flere slike enn folk som søker en nådig Gud og tilgivelse for sine synder.
I stedet for å starte med det som mangler, kan vi bekrefte alt det riktige som bor i folk, den lengselen de har etter å virkeliggjøre mer av det sanne, det vakre og det gode.
Vi som er lutheranere, har blitt preget av Luthers vei fra strevet med å oppfylle Guds lov til å finne hvile i nåden. Senere ble ofte denne veien gjennom syndserkjennelse til frelse gjort til et skjema som alle helst måtte gjennom. Men er det veien for alle?
Kjell A. Nyhus skriver i sin bok «Gud er ikke kristen» følgende: «Jeg har møtt noen som lurer på hvordan de kan finne en nådig Gud, ja, men jeg har møtt langt flere som spør hvordan de kan få et større hjerte (…) De ønsker å kjenne at livet betyr noe, at hverdagens plikter og gjøremål kan settes inn i en større sammenheng».
Jeg tror Nyhus har et viktig poeng. Det finnes en annen og mer positiv vei til tro enn den som Luther måtte gå, og som mye av pietismens vekkelsesforkynnelse pekte på. I stedet for å starte med det som mangler, kan vi bekrefte alt det riktige som bor i folk, den lengselen de har etter å virkeliggjøre mer av det sanne, det vakre og det gode. Jeg tror mange – ja, de fleste – har et dypt ønske om å bli bedre mennesker. De søker det gode liv, og med det mener jeg ikke det behagelige livet, men det dype og varige.
Lengselens kraft
Til disse må vi peke på arven fra Moster – at Gud er god og vil det gode, og at kristentroen har gjort Norge til et bedre og mer menneskelig fellesskap. Vi må fortelle at troen på Jesus gjør hjertene våre større og skaper noe nytt i hverdagen, at siden pinsedag er Ånden her med en kraft som møter vår lengsel etter å bli bedre og sannere mennesker. Få kommer til tro ved å bli krympet.
I møte med alle dem som vil det gode, vet jeg ikke om en bedre vei enn å fortelle om Jesus, hans ord og hans liv. For den som vil være et sant menneske, vil jeg male bildet av Jesus, og stole på gjenkjennelsens og lengselens kraft.
Så skal jeg også fortelle om hans død og oppstandelse, og om nåden. Den som vil leve etter Guds gode vilje, vil alltid trenge å høre det. Men det er ikke nødvendigvis der veien begynner.
