Country er kult igjen. Hadde du sagt det til meg for fem år siden, hadde jeg aldri trodd deg.
Lyden av banjo, pedalsteel og «twang» er lyden av barndom for meg. Melankolske tekster om mødre, whiskey, kjærlighetssorg og hester var måten jeg lærte meg engelsk. Da jeg var liten var ikke høydepunktet en handletur til leketøysbutikken, men til countrybutikken i Sørlandsparken. Et bortgjemt lagerbygg langt fra de andre butikkenes prangende merkevareskilt.
Der inne, i et enkelt innreda butikklokale, var hyller på hyller med CD-er med det jeg syntes var verdens fineste musikk.
Jeg kunne gå blant hylleradene i evigheter. Bla og bla, se på forsidene av platene, spørre butikkeieren om jeg kunne få prøvespille. Mens klassekameratene mine spilte Hits for kids, lytta jeg til Merle Haggard, Loretta Lynn og Charley Pride. Jeg fikk velge meg én CD jeg kunne få ta med meg hjem, pappa tok ofte med seg to. I bilen på vei hjem krangla vi om hvem som skulle få spille av sin først.
Countrymusikken var lengsel og kjærlighet, desperasjon og hverdagsliv. Den fortalte enkelt om det vanskelige, og vanskelig om det enkle. Slik den beste musikken fortsatt gjør.
Countryen er tilbake, men splittet
Butikken i Sørlandsparken er lagt ned for lengst. Haggard, Pride og Lynn er døde alle sammen.
Men countryen er ikke død. Den har tvert imot fått en ny vår. Aviser og sosiale medier er fylt av boots, cowboyhatter og lisseslips. Til og med Skjærgårdsfestivalen melder om countrybølge i år.
Samtidig ulmer det i kulissene. Mens Beyoncé hylles for å åpne sjangeren opp med sitt nye countryinspirerte album, er ikke alle like begeistret.
Countryindustrien er mer splittet enn noen gang før, skrev The Rolling Stone i desember. Kulturkrigen har innhentet også den tradisjonelt upolitiske musikksjangeren med vekt på det hverdagslige og samlende, ikke det høytidelige og splittende.
På festivalene unngår artister hverandre på grunn av politiske standpunkt rundt betente temaer som legning, kjønn og rase. Det er blitt for krevende å legge viktige kampsaker til side for musikkens skyld.
Det er et skifte en ikke har sett før. Jovisst har politiske spørsmål splittet sjangeren tidligere, som da bandet The Chicks kritiserte Irak-invasjonen i 2003 fra scenen og ble bannlyst fra flere av industriens viktigste settinger. Men det har vært unntakene.
Dolly-effekten
De aller fleste countrymusikere de seneste tiårene har gjennomgått samme medietrening. De har blitt bedt om å være diplomatiske og balanserer så godt de kan på den gylne politiske og ideologiske middelvei. De er ikke til for å få deg til å mene noe spesielt. De er til for å få deg til å føle noe spesielt.
Sånn som vidtfavnende og høytelskede Dolly Parton, som samler venstreorienterte dragqueens og evangelikale søndagsskolelærere til samme konserter.
Når fansen kommer for å se henne, er det ikke for å høre hva hun mener om de store politiske spørsmålene i vår tid, for det får de nemlig ikke vite. Det er for å samles om noe større enn meningene til folk. Det betyr ikke at noen må legge igjen identiteten sin når de kommer på konsert, Parton er tydelig på at alle skal få være den de er.
Likevel sier hun aldri høyt hva hun mener om betente temaer. Noen synes kanskje det er feigt, men de aller fleste beundrer henne for det.
Ingen amerikanske artister er eller har vært så samlende som Parton. Den dypt religiøse artisten er et ikon for de liberale demokratene, så vel som de konservative republikanerne. Noen mer Jesus-liknende figur har verden sjelden sett i nyere tid.
En litt søkt parallell
Men personer som Parton er mangelvare. I den amerikanske countrymusikken, og i norsk kirkelandskap.
Like overraskende som at country er blitt kult igjen, er det at kristentro også så smått begynner å bli kult igjen. Hadde du sagt det til meg for fem år siden, hadde jeg heller ikke trodd deg.
Samtidig som frimenigheter rapporterer om at stadig flere unge oppsøker menighetene deres, viser tall fra Norsk Monitor at like mange kaller seg personlig kristne i dag som i 1985 – og andelen som sier de tror på Gud har for første gang på lenge gått (minimalt) opp.
Tallene har nok ingen sammenheng med at Beyoncé har gitt ut countryalbum og stadig flere cowboyboots er å se i Oslos gater, men det er noe som samklanger her:
Den nye generasjonen countryartister og den nye generasjonen kristne er mindre diplomatiske og middelsveisorienterte enn sine forgjengere. Stadig flere av dem er blitt mer opptatt av å vise frem «sitt sanne jeg», og er ikke redd for å flagge meningene sine høyt og tydelig.
Det er først og fremst utelukkende positivt. Samtidig skaper det uunngåelig uro og splid.
Noen mer Jesus-liknende enn Dolly Parton har verden sjelden sett
— Elise Kruse
Trange kirkerom
Unge menn blir stadig mer konservative, unge kvinner går i motsatt retning, viser fersk forskning fra IPSOS i Storbritannia. Flertallet av generasjon Z befinner seg ikke på midten, men i ytterkantene. Det skaper en stadig større utfordring for kirkesamfunnene som vil ha rom for alle slags unge mennesker.
Overskriftene i Vårt Land det seneste året gir en grei oppsummering. I Misjonskirken opplever skeive at det ikke er rom for dem, i Den norske kirke opplever konservative teologistudenter ikke er rom for dem.
På alle kanter og bauger ropes det om for trange kirkerom. Og nei, en skal ikke langt tilbake i tid før det rent faktisk ikke var rom for veldig mange mennesker i kirka, for eksempel ved ansettelser. At flere mennesker føler seg hjemme og trygge i menigheten sin, er noe av det viktigste en kirke kan oppnå.
Problemet synes å være at det nesten er umulig å gi rom for noen, uten at andre føler seg forbigått. Helt motsatt av hvordan det oppleves på Dolly Parton-konsert.
Det er langt fra Grand Ole Opry til Misjonskirken Norge. Og musikksjangre trenger tross alt ikke forholde seg til læresetninger og ortodoksi. En kirke er nødt til å være noe annet – derfor slipper man ikke unna etiske og teologiske avgrensninger.
Musikken blir fattigere
Det betyr ikke at alle må være enige, men man kan begynne å lure på om det egentlig er noen som har lyst til å være i et uenighetsfellesskap i kirka si. Og nå kan man begynne å lure på om det er noen som vil være i et uenighetsfellesskap i Nashville også.
Musikken, som egentlig skal stå for seg selv og fortelle oss noe, blir så tett knyttet opp mot identiteten til folk at det blir et problem å høre på og samarbeide med noen man er uenig med. Hvor etterlater det oss?
Det etterlater oss et sted der det å bringe folk sammen på tvers virker vanskeligere enn noen gang. I ytterste konsekvens kan det gjøre musikken og oss litt fattigere.
