Å utvikle kristne ledere

«Bibelkunnskapen er dårligere for hvert nytt årskull,» sier en bibelskolelærer. Om dette er tilfelle blant motiverte studenter, så kan vi anta at det samme gjelder kristenfolket for øvrig. Med færre gudstjenester, færre kristne bokhandlere, kortere prekener og færre bibler å se på gudstjenestene så kan man se en tydelig sammenheng. Det virker som en fjern fortid å beskrive den lavkirkelige og frikirkelige delen av kristenfolket som lesere. Dette myndige lekfolket som leste oppbyggelseslitteratur og bibel, og ble grunnfestet i egen tro.

Norge har et høyt antall menigheter, foreninger og organisasjoner. Alle disse trenger til enhver tid kompetente ledere til styrer og råd. I en høyt utdannet befolkning som vår, så er tilgangen på kompetanse innenfor økonomi, eiendom, juss og personal tilgjengelig mange steder. Menighetenes vederlagsfrie tilgang på slik kostbar kompetanse, gjennom at folk står i frivillige verv og roller, er noe av det fineste med kulturen blant kristenfolket i Norge. Dette gjør at denne sektoren er oppdatert på lover, regler og forventninger i storsamfunnet.

Med det sagt, så kan det oppstå en skjevhet om vi ikke er årvåken. Om vi fyller styrerom, råd og utvalg med nevnte kompetanse uten å også vektlegge fagområdene i kirkens virksomhet, så får vi en utfordring. Kjernevirksomheten i menigheter, foreninger og organisasjoner krever også sine fagfolk, som i økende grad har lange utdannelser og spesialisert kompetanse. Det er forholdsvis enkelt å telle penger, ordne med bygninger, sikre personalbehandling og jobbe med kommunikasjon om man har den kompetansen. Men det er viktig at hver enkelt bidragsyter husker at denne kompetansen er støttefunksjoner til det som er sektoren og menighetenes kjernevirksomhet.

Om vi fyller styrerom, råd og utvalg med nevnte kompetanse uten å også vektlegge fagområdene i kirkens virksomhet, så får vi en utfordring.

Verdier varetas

Da jeg tok over ledelsen av Pinsebevegelsens lederråd for fire år siden, tok jeg initiativ til å justere måten vi utvikler ledere på. Tidligere har vi prioritert å samle pastorer og predikanter til kurs og konferanser. Utfordringen med en slik måte å utvikle ledere på er at forskjellen i virkelighetsforståelse hos dem som drar på kurs, og dem som ikke gjør det, blir mer og mer tydelig. Det er ikke bare enkelt for en pastor å komme hjem til et lederråd med begeistring og ny inspirasjon i bagasjen, når resten av lederrådet ikke har fått den samme inputen. Ny og oppdatert innsikt om menighetsutvikling, misjonalt liv, disippelgjøring, trosopplæring og andre ord som bare er å finne i ordboken for spesielt interesserte, er ikke bare enkelt å videreformidle.

Vi har etablert læringsfellesskap for lederråd og stab. Dette innebærer korte og presise sesjoner med undervisning, med påfølgende gruppesamtale hvor hver enkelt ledergruppe diskuterer og legger planer for egen menighet. Da jeg besøkte en av lederrådene som har deltatt, pratet jeg med en mann i slutten av 50 årene. Til daglig jobber han i Innovasjon Norge, og han sa akkurat det jeg håpet på; «Læringsfellesskapene har endret hva vi snakker om i Lederrådet.» Nettopp! De flinke folkene som stiller med sin kompetanse fra arbeidsliv og livserfaring, forstår nå mer av det kristne arbeidets kjernevirksomhet og ordforråd.

Dette er en viktig oppdatering blant dem som sitter med den egentlige makten og innflytelsen i menighetene, og bidrar til at de riktige verdiene ivaretas. Det er også en enorm støtte til pastorer og menighetsledere som står i spissen for arbeidet.

Fremtidens ledere

Vi har sett bedre tider av rekruttering til kristent arbeid i Norge. Antall studenter ved de kristne høyskolene, reflekteres ikke i antallet som begynner å arbeide i sektoren. Det er både ytre og indre årsaker til at mange vegrer seg for å ta lederansvar, og i dette ligger en stor utfordring. Spesielt for den frikirkelige og lavkirkelige delen av Kristen-Norge. Det trengs mange nye ledere, som har en livslang horisont for sin lederskapsutøvelse.

Det trengs tiltak for å snu trenden, og alle som har interesse av snu utviklingen kan hjelpe til.

For det første må vi tørre å snakke om det indre kallet. Både Bibelen og kirkehistorien lærer oss at Gud kaller mennesker. Det er slik nye generasjoner får sine ledere – ved at vi promoterer og gir rom for dem som Gud legger sin hånd på, og som er villige til å si ja til dette kallet. Vi må ta et kollektivt ansvar for dem som er kalt.

For det andre må vi bekrefte dem som velger å følge dette kallet. Det er ganske motstrøms i vår kultur å stake ut en livskurs som er knyttet til et kall som ikke er en karrierevei, men en tjenestevei. Lav status og lav lønn pekes på som årsaker til at få velger denne veien. Dette kan andre gjøre noe med. Gi verdi ved å verdsette dem som følger kallet, og sørg for at de får høyere lønn.

For det tredje så trengs det en planmessig lederutvikling, som begynner allerede tidlig i tenårene. Selv om bare en liten prosentdel av disse ender opp i kristent arbeid, så resulterer det i ledere og frivillige som har økt bevissthet, god forståelse av kristent arbeid og et vokabular som gjør det enklere å lede i fremtiden.