Jeg elsket ikke Södertälje

Forrige uke var jeg i Södertälje i Sverige fordi jeg måtte, eller fordi jeg syntes jeg måtte. Min sønns basketlag var på cup, og noen foreldre måtte følge dem. Det var liksom vår tur, og vår tur ble til min tur i oppgavefordelingens aldri hvilende maskineri.

Södertälje er en forstad til Stockholm, preget av hjørnesteinsbedriften Scania, i tillegg til annen ny og gammel industri. Cupen foregår i ulike idrettshaller spredt rundt på de grå seinvinter-åkrene i et par mils omkrets. Laget jeg reiste med bodde på gulvet i et klasserom på en skole som lå nok en busstur unna matsalen og hovedarenaen. Følget besto av tolv tenåringsgutter, med ulik grad av impulskontroll og grenseforståelse, foruten en annen mor og meg, samt trenerne, som sov på hotell.

Jeg tar meg i å tenke at det virkelig ikke er noen ting ved tilskuersport som tiltaler meg, ja, at organisert idrett bør motarbeides av myndighetene

Massivt angrep på sansene

Det var mye venting. Isvind utendørs. Bråk og gymsal-luft innendørs. Lyd fra et tjuetalls gummisåler mot gulvlakken. Overalt hvor jeg snudde meg: høy skandinavisk ungdom i grå og svarte joggebukser og hettegensere. Virrende hoder, virrende blikk. Slippers og lavthengende sekker, små og litt større grupper i stadig omgruppering og forflytning. En og annen forelder eller trener med blikket festet i telefonen. Brusautomater, korv, polyesterplagg, våte håndkler, sammenkrøllede dyner og luftmadrasser på klebrig linoleumsgulv. I tre døgn var jeg konstant i rom med mellom ti og tusen andre mennesker, og likevel: hele tida helt alene.

Jeg sitter i en slags foajé og prøver å feste oppmerksomheten i en bok. Det trekker kaldt fra dørene og bassen fra en generisk poplåt overdøver musikken fra headsetet mitt. Alt er grått, hardt, bråkete, utrivelig og kaldt. Jeg tar meg i å tenke at det virkelig ikke er noen ting ved tilskuersport som tiltaler meg, ja, at organisert idrett bør motarbeides av myndighetene. Greit nok at folk samles helt uformelt for å bedrive sport, men dette maskineriet er et massivt angrep på et samlet sanseapparat. Det er begredelig og deprimerende, jeg er trist, og jeg håper jeg ikke er den eneste: Bak tenåringenes «gøy» disse dagene, må en betraktelig andel lide, erkjent eller ikke.

Hva er galt i dette bildet? Er det verden, eller er det meg og mitt blikk?

Jeg kunne aldri vært med i KRIK

Og attpåtil var det påske. Helt ubemerket snek Jesus seg ut av graven idet jeg og de tolv slo øynene opp søndag morgen. Ingen nevnte hans navn over brødet ved frokosten daggry. Jeg kjente ikke igjen noe ansikt over de store guttenevene som dro rundstykkene fra hverandre. Snart var vi på vei langs landeveien til neste landsby, og ved min side på bussen var det ingen.

Før jeg dro sa jeg spøkefullt til en kristelig venn at jeg, med mine hermeneutiske forutsetninger, nok kom til å finne mening og livskraft også her, også i dette. Det gjorde jeg ikke. Jeg kunne aldri vært med KRIK. Hva er galt i dette bildet? Er det verden, eller er det meg og mitt blikk? Hvorfor finner jeg ikke Gud i Södertälje? Hvorfor finner jeg ikke glede i en cup?

En gang sa en klok prest til meg at han, etter en tung prosess, hadde skjønt at hvis han ikke kunne følge Jesus i et litt trist boligfelt i forstadsnorge, kunne han slett ikke følge ham.

Velsigne presten for den innsikten og for kallet han klarte å reise ut av den. Men hva med meg? Jeg trenger tydeligvis Bach, peisvarme og god te for å tro at Gud er god. Jeg er så bortskjemt at jeg ikke tåler at litt alminnelig menneskeliv roter i livsfølelsen min. Og jeg vet allerede hva innvendingen til denne teksten er: Det er jo strålende at ungdommene samles for å drive idrett! Og tenk på hvilken flott dugnadsinnsats som legges ned, tenk på hva de får til!

Å elske alle ting

Ifølge den store forfatter og mystiker Fjodor Dostojevskij er vår oppgave i verden å elske alle ting. Ja, vi skal elske alle mennesker og alle ting, skal vi. Jeg følger ham i det. Hvert sekund av eksistensen er et mirakel, å puste inn og puste ut er absurd, å få se farger og kjenne berøring er underfullt og bør fylle oss med dyp andakt og ærefrykt. At alle ting er til er usannsynlig og fantastisk, og jeg får erfare det, leve i det og ta det inn. Det må vi elske, det må jeg elske!

Men jeg elsket ikke basketcupen i Södertälje. Jeg elsket ikke menneskene, ikke sporten, ikke dugnaden, ikke omgivelsene, ikke stemningen, ikke maten, ingen ting elsket jeg, selv om jeg burde.

Til en viss grad kan jeg tilgi meg selv det: Verden er full av ting som ikke kommer fra Gud, og det å skjelne mellom det som er av det gode og det som ikke er det, samt satse på førstnevnte, er en viktig menneskelig oppgave. Det er greit å ikke omfavne alt, hadde vi gjort det hadde vi ikke kunnet leve. Det er lov å sørge.

Så langt, så greit. Men jeg skal være litt forsiktig med å ha for mye nåde med min egen mistrøstige sinnsstemning: For om ikke annet må jeg kunne finne en måte å være i den alminnelige verden på som ikke handler om å flykte fra den. Jeg må kunne være der jeg er, spesielt når det innebærer skandinavisk orden og velstand. Jeg trenger ikke elske hvert sekund, men det må være mulig å hekte seg på, hente ut det beste, se etter glimt av Gud og glede, ja, finne mening og livskraft hvorenn jeg måtte befinne meg.

Det måtte jeg skamfullt erkjenne at jeg ikke klarte. Og det blir ikke mindre skamfullt av at jeg vet at mennesker lever hele liv under forhold som er tusen ganger verre.

Jeg trenger tydeligvis Bach, peisvarme og god te for å tro at Gud er god

Påskemorgen i det usannsynlige

Hva ble så min påskemorgen? Det totalt usannsynlige reddet meg, slik det jo er i påska. På leting etter min egen glede og kjærlighet, tenkte jeg nemlig tanken: Hvordan kan Gud elske dette?

En ting er sikkert: Etter å ha vært på denne mistrøstige idrettens arena kan jeg aldri tro at noen har funnet på en religion der Gud elsker verden. For det er ikke Edens hage Gud elsker, det er ikke den vakre naturen og kjærligheten, det er verden, hele verden, med all sin tristesse og grusomhet, sivilisasjonen og alt det den innebærer av destruksjon og gråhet. Det er ikke bare brystfileten Gud vil ha, men hele fuglen, med fjær og krås og føtter.

I tre dager var jeg i gymsalenes vindusløse natt. Ved daggry vant Guds kjærlighet nok en gang over mørket.