Menneskets verd under skiftende lover

Den gang vi ventet vårt første barn, var Lennart Nilssons bok Et barn blir til nylig kommet ut. Vi var fascinert over de unike bildene som viste barnet i mors liv og den fantastiske utviklingen av den nye personen der inne.

Det var omtrent på samme tid striden om selvbestemt abort tok av. Frontene var steile, men så langt jeg kan huske var det bred enighet om at det var menneskeliv det dreide seg om, uansett hva vi mente om fosterets rettsvern og kvinners menneskeverd.

I debatten om det forventede forslaget om ny abortlov fra regjeringen, er imidlertid fosterets menneskeverd langt på vei forsvunnet. Kanskje fordi det ikke er så lett å se prinsipiell forskjell på abort i uke 12 og uke 18. Men det er likevel en del nye tendenser i debatten som tyder på at en grunnleggende endring i syn er på vei.

Det er ikke lenger noe mål at det skal være færrest mulig aborter, og abort beskrives ikke som noe problem eller minste onde

Ikke lenger problem

Mens den gjeldende loven sier at formålet er å sikre alle barn betingelser for trygg oppvekst og å holde antallet svangerskapsavbrudd lavest mulig, sier det nye forslaget at hensikten med loven er å sikre gravide likeverdig rett til abort og tilgang til trygge aborter, ivaretakelse og støtte. Det er ikke lenger noe mål at det skal være færrest mulig aborter, og abort beskrives ikke som noe problem eller minste onde.

Kvinnebevegelsens abortutvalg går i sin høringsuttalelse inn for å fjerne «respekt for det ufødte liv» fra lovteksten. De går inn for å følge anbefalingene fra Verdens Helseorganisasjon (WHO). WHO går langt i å anbefale fri abort helt fram til fødselen, og nevner ikke fosterets menneskeverd.

Det er et biologisk faktum at et foster er et menneskeliv i utvikling. Det vil jeg anta at også Verdens helseorganisasjon har tatt inn over seg. Men hvilke moralske og juridiske konsekvenser som skal trekkes av det, handler også om ideologi og om menneskesyn.

Kristne premisser

I vår sammenheng har kristendommen levert viktige premisser. Et av de tidligste kristne skriftene, Didache fra hundreåret etter apostlene, forbyr abort på linje med å drepe nyfødte. Men hvorfor var det galt? Var det fordi en gryende menneskekropp hadde menneskeverd? Eller var det sjelen som var det verneverdige?

Kirkefaderen Augustin mente, noe han hadde fra Aristoteles, at fosteret fikk sjel et stykke ut i svangerskapet. Det var vanlig å mene at et tegn på det var at moren kunne kjenne fosteret bevege seg. Dermed ble ikke abort tidlig i svangerskapet sett som moralsk galt. Det var først på slutten av 1800-tallet at det ble erklært som offisiell katolsk lære at sjelen blir til ved unnfangelsen.

Dødsstraff for abort var altså ikke middelaldersk, men noe som hørte til den tidlige moderne staten

Jus og moral

Men selv om kirken altså anså abort – i alle fall et stykke ut i svangerskapet – som moralsk galt, betydde ikke det at det var forbudt i juridisk forstand. Det var en synd, og folk tok nok alvorlig de konsekvenser synden kunne ha i neste liv. Trolig ville en kvinne som skriftet abort bli pålagt botsøvelser. Men staten hadde ikke noen lov mot det.

Den kristenretten som ble Norges lov for tusen år siden, forbød den å sette ut nyfødte i skogen. Men verken den eller Landsloven av 1274 som vi feirer i disse dager, hadde noen bestemmelser om abort. Abort ble først et juridisk spørsmål med Christian Vs norske lov av 1687, der det het at lettferdige kvinnfolk som ombringer sine fostre skal miste sin hals og deres hode settes på en stake.

Inn i straffeloven

Dødsstraff for abort var altså ikke middelaldersk, men noe som hørte til den tidlige moderne staten. Mange kvinner ble på 1700-tallet henrettet for å ha drept nyfødte. En del ble også henrettet etter spontanabort der man mente det ikke var gjort nok for å redde fosteret. I 1842 ble dødsstraffen omgjort til straffarbeid.

Straffeloven av 1902 foreskrev tre års fengsel for kvinner som tok abort, og seks år for dem som hjalp dem. Men det var bare «rettsstridig» abort som var forbudt. Hva som var rettsstridig, var imidlertid ikke avklart. I praksis var det overlatt til legene ut fra sin etiske sans å trekke grensen. Straffebestemmelsen virket nok til å gjøre leger redde for å gå over streken.

Dersom det blir tabu å snakke om fosterets menneskeverd, er jeg redd at det vil få konsekvenser for menneskesynet

Abort blir lov

I 1960 ble abort tatt ut av straffeloven, og det ble vedtatt en egen abortlov som gjorde abort lovlig «i visse høve». Tradisjonen med at legene hadde et avgjørende ord ble ført videre ved at det var en legenemnd som skulle avgjøre, men nå fikk de noen kriterier å gå etter. I 1978 fikk kvinnen det avgjørende ord fram til uke 12, mens nemndene fortsatt avgjør senere i svangerskapet.

Gjennom denne skiftende historien ser vi to ting: Alle tar utgangspunkt i at abort er å ta menneskeliv. Men når det kan være moralsk akseptabelt, har det vært ulike syn på, og enda mer om staten skal regulere det, og hvor streng staten skal være.

Menneskesyn og jus

Det er selvsagt en sammenheng mellom grunnleggende menneskesyn, moral og jus. De virker inn på hverandre. For eksempel kan lovens syn på fosterets rettsvern påvirke folks oppfatning av fosterets verdi. I USA har vi sett at noen trekker radikale juridiske konsekvenser av fosterets menneskeverd, som å forby abort helt eller å gi befruktede egg rettsvern. Det kan være frykt for en slik utvikling som gjør at man ikke ønsker å snakke om fosteret som menneskeliv.

Men dersom det blir tabu å snakke om fosterets menneskeverd, er jeg redd at det vil få konsekvenser for menneskesynet, ikke bare i mors liv, men i alle de sårbare faser vi kan oppleve. På tvers av all uenighet mener jeg det må være viktig at vi holder oppe forståelsen av at fosteret er et menneskeliv med krav på vern.