Sverdet over jødene

Natt til 14. september hvert år går biskopen i den syriske byen Malula opp på den klippen som byen klamrer seg til og tenner et bål. Dette er til minne om da dronning Helena i år 326 skal ha funnet Jesu kors i Jerusalem. Bålet på toppen nord for Damaskus var en av vardene i kjeden som ble tent for å varsle Helenas sønn, keiser Konstantin, om at korset var funnet.

Med korset som banner stormet hordene ut for å drepe jøder i utallige pogromer opp gjennom historien

—  Erling Rimehaug

Fjorten år tidligere hadde Konstantin sett korset på himmelen foran det avgjørende slaget ved Milvian, sammen med ordene «In Hoc Signo Vinces» – ved dette tegn skal du seire. Han fikk lagt en tverrstokk over et sverd, og med dette som banner vant han slaget og ble keiser. At hans seirende kors var et sverd, fikk store konsekvenser, skriver James Caroll i boken «Constantins Sword».

Når påsken nærmer seg, kan vi kristne ha godt av å se hvilken rolle korset kom til å få for andre.

Et maktsymbol

Korset var et symbol på Romas overveldende makt, skriver Tom Holland i boken «Dominion». Å bli hengt på et kors var den maksimale ydmykelse, som ble brukt for å avskrekke angrep på makten.

Derfor var det revolusjonerende når de kristne tilbad en opprører som døde på korset. Det satte hele den eksisterende samfunnsorden og forståelse på hodet, sier Holland. Et helt nytt syn på sterke og svake og på seier og nederlag ble introdusert.

Likevel – eller kanskje nettopp derfor – brukte ikke de første kristne korset som symbol. Fisken som hemmelig kode for «Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser» og oppstandelsessymboler som påfuglen var det vanligste. Visst forkynte man den korsfestede, men det ble lagt mer vekt på blodet og Jesu offer enn selve korset.

Kristendom som ideologi

Med Konstantins visjon ble korset symbolet for kristendom. Noen hundre år senere var korset merket de satte på drakten sin, de kristne krigerne som dro ut for å erobre Det hellige land fra muslimene.

Det første korsfarererne gjorde før de reiste hjemmefra, var å massakrere jødene i Rhindalen. Jødene var tildelt rollen som kristendommens store fiende, ansett som vel så farlige som muslimene. Det var en rolle de hadde fått som følge av Konstantins bruk av kristendommen.

Ikke lenger utvalgt?

At Gud ville velsigne alle folk gjennom sitt folk Israel var en sentral tanke i de jødiske skriftene. Det var derfor de var et utvalgt folk. Men nå proklamerte Paulus – selv jøde – at Kristus var oppfyllelsen av disse løftene, og at det derfor ikke var forskjell på jøde og greker. Var dermed ikke jødene lenger utvalgt? Paulus mente ikke det – men snart skulle det bli gjengs teologi at kirken var det utvalgte folk. Jødene var derimot forkastet.

Hva feilte det disse jødene som ikke ville ta imot Messsias? Med keiser Konstantin ble dette et politisk spørsmål. Kristendommen var blitt statens ideologi. Keiseren la så stor vekt på at kristendommen måtte være enhetlig at han kalte sammen og ledet kirkemøtet i Nikea i 325. At jødene fornektet denne statlige ideologien gjorde dem suspekte, og staten begynte å ty til maktmidler for å begrense deres innflytelse.

Skal jødene få leve?

Kirkefader Augustin drøftet jødespørsmålet utførlig. Han var ikke enig med sin lærefader Ambrosius om at jødene var en fare som måtte fjernes. La jødene leve, sa Augustin. De kan være et vitnesbyrd for oss om følgene av å forkaste Kristus. Men dermed var jødene også etablert som «de andre». De kunne tolereres, men helst ikke gjøre for mye av seg.

Det var romerske soldater som hengte Jesus på korset. Men noen av evangelietekstene kan forstås dithen at jødene har skylden for at det skjedde, og man lar romersjefen Pilatus få vaske skylden av sine hender.

Dermd ble forestillingen om jødene som Kristusmordere etablert. Jødene var ikke bare «de andre». De var de kristnes hovedfiende. Med korset som banner stormet hordene ut for å drepe jøder i utallige pogromer opp gjennom historien.

Vranglære

I 1965 erklærte Vatikankonsilet at forestillingen om at jødene drepte Jesus er antisemittisme og vranglære. Holocaust førte til et oppgjør med denne forestillingen i de fleste kirkesamfunn, der den hadde fått leve og forgifte forholdet til jødene i hundrevis av år.

Den er ikke dermed utryddet for godt. Det er ikke sikkert det hjelper så mye å omskrive evangeliene, slik det norske bibelselskapet nå vil gjøre. Men debatten om bibeloversettelsen kan kanskje bidra til en bevisstgjøring om hva tekstene ikke skal brukes til.

Misbruk av jøden Jesus

Forestillingen om jødene som «de andre» lever i alle fall videre, ofte ikke erkjent. Et vanlig eksempel er når det snakkes om den gammeltestamentlige dømmende Gud i motsetning til Jesu kjærlige Gud. Slike forestillinger dukker også opp i aktuell politikk når Israel framstilles som «gammeltestamentlig» hevner.

Derfor trenger vi som er kristne å minnes om at korset for en jøde har en helt annen symbolsk betydning. Det minner ikke bare om frelsen, men også hvordan vi har misbrukt jøden Jesus til å ramme hans folk. Kanskje kan det bidra til at vi ikke gjør det igjen.