«En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser, en jord der blomster gror, kan du ønske mer?» Med Bolteløkka barnekors vakre fremføring av Lillebjørn Nilsens mest kjente tekst, seilte den norske visekunstneren fra Oslo rådhus og ut i evigheten fredag ettermiddag. I tillegg til venner og familie, var rådhuset fylt til randen av mennesker som ønsket å ta farvel med en person som for mange har tonesatt livet deres i den norske hovedstaden.
Lillebjørn Nilsen vil for alltid være helt spesielt knyttet til Oslo. Som ordfører Anne Lindboe sa det i starten av seremonien: «Lillebjørn elsket Oslo, og Oslo elsket Lillebjørn tilbake.»
Det var mange som elsket Lillebjørn. Det gav også den svært lange køen utenfor Oslo rådhus fredag vitnemål om: Det var mange som ville vise Lillebjørn en siste ære. Først og fremst var han selvfølgelig elsket av sin nære familie og alle vennene sine. Men det finnes mange av oss som på ulikt vis har et forhold til sangskatten hans – eller gitarboken hans, som har fostret opp flere gitarister i dette landet enn den fremste gitarlærer.
Selv har jeg også spilt mange av sangene hans på gitar og piano igjennom årene. Og jeg har hørt ham spille dem selv, selvfølgelig uendelig mye bedre. «Pur viselykke i solskinnet», skrev jeg da han spilte på Øyafestivalen i 2010. Både «Tanta til Beate» og «Barn av regnbuen» stod på repertoaret. Med så sterke sanger Lillebjørn hadde, var enhver konsert med ham som en solskinnsdag – inkludert noen mollstemt regnskurer til å skape regnbuer undervegs.
Det var mange som elsket Lillebjørn
Ble en nasjonstrøster
Mange fikk et nytt forhold til Lillebjørn da han spilte «Barn av regnbuen» for 40.000 mennesker på Youngstorget en tid etter terrorangrepet den 22. juli 2011. For mange ble han en trøster, ikke bare for folk i Oslo. Lillebjørn Nilsen ble en nasjonstrøster. Derfor er det et helt land, ikke bare hovedstaden, som minnes ham når han nå er gått bort.
Selvfølgelig burde Lillebjørn Nilsen blitt bisatt på statens regning. For regjeringen ble det enda en forspilt mulighet til å hedre en nasjonalskald, på samme vis som den forspilte sjansen med Ole Paus. Derimot tener det Oslo kommune og ordfører Anne Lindboe til ære at kommunen tok storparten av regningen for Lillebjørns familie. Rammene for bisettelsen i Oslo rådhus var både romslige og verdige, med mye luft under taket.
Folkemusikken spilte en viktig rolle i Lillebjørns liv, og klangen fra hardingfela fulgte ham fra barndom til grav. Som ung gutt hørte han vaktmesteren, Kjetil Løndal, spille i boligblokka i Casparis gate. Løndal var en dyktig spillemann som inspirerte den unge poden. Løpet ble tidlig lagt. I bisettelsen fredag var det Hallvard T. Bjørgum som trakterte hardingfela, en siste hilsen fra en annen stor folkemusiker.
Sang «Deilig er jorden» før han døde
Gjengen hans i Gitarkameratene – Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde – spilte også ved kisten, den siste gangen de fire var samlet, som Sivertsen kommentert med sorgmunter stemme. De valgte seg en av Nilsens lyseste sanger i anledning sorgen, «Se alltid lyst på livet». Tuva Syvertsen, Frida Ånnevik og Marius Graff spilte «God natt Oslo» sammen med Oslo Strings – også dette en av Lillebjørns store sanger. Mens Steinar Ofsdal og Kari Svendsen kom helt nedpå med sang og seljefløyte i «Danse ikke gråte nå».
I Åse Klevelands minnetale, en av flere minnetaler under bisettelsen, kom det frem noe jeg ikke hadde hørt om før: Lillebjørn Nilsen sang salmen Deilig er jorden den siste dagen han levde, i tillegg til en jødisk sang han var glad i og sangen «Over the Rainbow». «Deilig er jorden var den eneste salmen han var glad i», kommenterte Kleveland til lett humring i rådhussalen. Men tonene fra den kristne protestvisen, som vi også kan kalle den for, skulle altså ledsage Lillebjørn Nilsen inn i sin siste time.
Om noen kunne gå til paradis med sang, måtte det være Lillebjørn, tenker nå iallfall jeg.
Ny stjerne på himmelen
For oss som sitter igjen er det likevel insisteringen på en jord der blomster gror – en deilig jord – som er det viktigste vi kan lære av Lillebjørn Nilsen. «Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror; små barn av regnbuen og en frodig jord.»
Himmelen har fått en ny stjerne. For Lillebjørn er den jordiske reisen slutt. Mens vi andre seiler videre på det blå hav, til Lillebjørn Nilsens musikk.
