Kirken som alltid har vært der

En opplevelse av avmakt og motløshet veltet inn over meg 7. oktober da Hamas hadde massakrert over tusen og tatt gisler. Palestinere har som alle okkuperte folk, rett til å forsvare seg, men aldri rett til å massakrere og bortføre mennesker. Hamas gjorde akkurat det palestinerne ikke trenger. Så begynte Israel en krigføring som gikk langt utover det folkerettens bestemmelser om retten til forsvar og beskyttelse av sivile. Mer enn 26000 døde, en tredjedel av disse er barn.

I over tjue år har jeg tilrettelagt samtaler i Det hellige land mellom jødiske, kristne og muslimske ledere som ønsket en rettferdig fred for to folk og tre religioner. Arbeidet har preget dager og netter, og gitt meg venner og bekjente blant politikere, forskere, aktivister og religiøse ledere. I min ungdomstid bodde familien en periode i Jordan. Jeg gikk på skole med barn av palestinske flyktninger. Jeg skrev doktorgrad som blant annet handlet om rettferdig krig, teologi og atomvåpen. Konflikten i Midtøsten har vært del av mitt liv siden jeg var seksten år gammel. Jeg har tenkt at palestinere og jøder kunne leve sammen i en stat, kanskje er det best med to stater. Ofte har jeg tenkt at jeg ikke er sikker. Det har vært dager med sinne, glede, sorg, fortvilelse og håp.

7. oktober og dagene etter var preget av avmaktsfølelsen.