Regjeringens maktmutasjon

4. januar vedtok et stortingsflertall bestående av Ap, Sp og Høyre en ny hjemmel i Smittevernloven. Den gir regjeringen vide fullmakter til å stenge ned samfunnet under utbrudd av alvorlig og smittsom sykdom. Uten å gå til Stortinget kan enhver sittende regjering innføre smittekarantene, og en rekke dramatiske begrensninger i folks bevegelsesfrihet.

Da smittevernloven ble behandlet i Stortinget før jul var deler av opposisjonen kritisk. Både Venstre, MDG, KrF, SV og Rødt sa nei. De ville ikke flytte makt fra Norges folkevalgte forsamlingen til den til enhver tid sittende regjering. Frp greide å få saken utsatt til januar. Det førte til overskrifter som at «Frp vant 1–0 i demokrati-kamp på Stortinget.»

Bare paranoia?

Noen vil si det er paranoia å påstå at en regjering med basis i Stortinget skal misbruke sin makt. Men vi vet at når dyptgripende inngrep vedtas, er det alltid viktig med kontroll og motforestillinger. Særlig fordi slike tiltak har en tendens til å ramme noen grupper svært hardt.

At slike dyptgripende vedtak heretter foretas i lukkede regjeringsrom, strider grunnleggende mot hele vårt finslipte system, bygd på maktfordeling. Vi har den lovgivende makt som er Stortinget, den utøvende makt som er regjeringen og dømmende makt som er domstolene. Denne tredelingen skal sørge for at makten skal utøve kontroll med hverandre for å forhindre potensiell maktmisbruk, enten den er intendert eller kun rammer skjevt. Denne maktfordelingen er et grunnleggende prinsipp i moderne demokrati.

Det finnes ingen gode argumenter for at vi skal tukle med denne maktfordelingen i krisetider. Faktisk er behovet for slik demokratisk kontroll økt når tiltakene kan bli omfattende og ramme hardt. Ikke minst i vår tid der konspirasjonsteorier er en del av den offentlige samtalen. Det siste vi trenger i vår tid er ny næring til ideen om at samfunnet styres utenfor direkte demokratisk kontroll.

Derfor er det god grunn til å være dypt bekymret for hvordan denne vide fullmakten vil bli oppfattet i befolkningen neste gang en regjering har behov for å innføre dyptgripende tiltak.

Derfor er det å håpe at hjemmelen i Smittevernloven ikke blir stående i lang tid. Den kan framstå som komfortabel for en regjering. Men over tid kan den bli en belastning for de som styrer.

Behov for rask handling

Når det er sagt, er det ingen tvil om at en regjeringen kan ha behov for å handle svært raskt dersom en ny pandemi eller en allmennfarlig sykdom rammer Norge.

Men det finnes allerede ulike former for etablerte strukturer og tradisjoner i vårt politiske system for hastebehandlinger. Raske vedtak og konsultasjoner kan fint gjøres uten å gi vide, omfattende og permanente fullmakter til den utøvende makt.

Et godt eksempel er den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget. Her blir viktige spørsmål drøftet med regjeringen vedrørende blant annet utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og terrorberedskap. Regjeringens konsultasjoner med komiteen skjer før viktige beslutninger fattes. Denne komiteen kan raskt kan tre sammen dersom det er en utenrikspolitisk krise og landets regjering trenger både konsultasjon og ryggdekning.

Et annet eksempel er Stortingets særskilt komité for koronasaker, som ble nedsatt 16. mars 2020. Dersom regjeringen mener denne komiteen ikke fungerte godt nok, kunne denne komiteens funksjon og sammensetning vært videreutviklet og fått fullmakter til å fatte raske vedtak i viktige haste- og krisesaker, på vegne av Stortinget, særlig i krisesituasjoner. På denne måten ville Stortinget kunnet drive kontroll med regjeringen. Men en slik ordning ville også gitt en helt annen demokratisk legitimitet, selv om det også her vil være samtaler i lukkede rom.

Kritikk av Koronaloven

Da koronapandemien var et faktum måtte regjeringen innom stortinget for å få liknende fullmakter, som nå permanent er overført til regjeringen. Det tok trolig lengre tid enn regjeringen ønsket. Men den såkalte Koronaloven ble vedtatt.

Den gangen var kritikken sterk. En av dem som uttalte seg var jussprofessor Hans Petter Graver. Han sa blant annet: «Bare fantasien setter grenser for hva loven kan brukes til, når den kan settes inn mot enhver type forstyrrelse i samfunnet». Graver mente den gangen at den foreslåtte kriseloven åpnet for at myndighetene kunna ta grep som savner sidestykke i det norske demokratiet: «Regjeringen og opposisjonen vil si at det uansett ikke skal brukes på en måte som gjør at dette skjer, men det vet vi ikke. All historisk erfaring tilsier at man ofte setter til side rettsvern og rettssikkerhet i slike situasjoner».

Også opposisjonen var kritisk, og regjeringen måtte gå flere runder i Stortinget. De vide fullmaktene ble nedskalert og gjort tidsbegrenset til en måned av gangen. Arbeiderpartiet, som den gangen var et opposisjonsparti, bidro til å avgrense kriseloven. På kommentarplass i Vårt Land skrev jeg følgende kommentar: «Kriseloven som kunne gjort Solberg eneveldig».

Det er trist at Ap og Sp fra regjeringskontorene ikke har like stor respekt for maktfordeling, som de viste fram da de satt i opposisjon. Hjemmelen som ble vedtatt 4. januar er en permanent hjemmel. Den er ikke tidsbegrenset, slik Koronaloven var. Dersom verden og Norge i fremtiden skulle bli rammet av en alvorlig og langvarig pandemi, vil den sittende regjering ha nesten uinnskrenket makt over lang tid.

Frps demokratiske sinnelag

Det er grunn til å rose alle de mindre partiene i Stortinget som sa nei til overføring av makt fra storting til regjering. De har vist et grunnleggende prinsipielt og demokratisk sinnelag og vernet om det viktige maktfordelingsprinsippet, som vårt demokrati bygger på. Vi kan håpe at nettopp disse partiene vil være særlig på vakt dersom en regjering tar seg for store friheter.

Det som dessverre er tilfellet er at ikke alle disse partiene er like konsekvente forsvarere av maktfordelingsprinsippet i andre saker.

Da Frp og Høyre satt sammen i regjering foreslo de å overføre makt fra domstolene til regjeringen. De ønsket at regjeringen skulle ha rett til å inndra statsborgerskap for terrormistenkte uten lov og dom. Heller enn å sikre en hurtigarbeidende domstol som kunne ta avgjørelser i slike saker og sikre tredeling av makt, ville regjeringen selv ta juridiske avgjørelser på politisk nivå. De ville altså svekke domstolenes rolle.

Opposisjonen sa heldigvis nei til dette. Men saken fikk et mye omtalt etterspill. En samlet opposisjonen avviste forslaget og mente det ikke var en rettsstat verdig. I etterkant av at de to regjeringspartiene ble nedstemt, kom Frps Sylvi Listhaug med den famøse Facebook-uttalelsen som av andre grunner førte til hennes fall: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.»

Det er trist at Ap og Sp fra regjeringskontorene ikke har like stor respekt for den norske parlamentarismen, som de viste fram da de satt i opposisjon.

Demokrati og maktfordeling er viktig

Både den nye smittevernhjemmelen og ønsket om en terrorhjemmel illustrerer at ideen om en maktfordeling ikke står sterkt nok i vårt politiske system. Vi trenger jevnlig et offentlig ordskifte om hva det innebærer å være et demokrati i en urolig verden. Når sykdomsutbrudd, kriser og kriger truer oss, er det særlig viktig å ha en god, åpen og ærlig diskusjon om hva dette innebærer.

Vi bør hverken være naive, godtroende eller lettvinte når det gjelder disse spørsmålene. Men det er uhyre viktig at vi slår ring rundt våre grunnleggende, demokratiske verdier og prinsipper. Et av disse er nettopp fordeling av makt og kontroll av makt.

Derfor er det å håpe at hjemmelen i Smittevernloven ikke blir stående i lang tid. At den ikke blir en varig maktmutasjon, eller varig endring i vårt politiske system. Den kan framstå som komfortabel for en regjering. Men over tid kan den bli en belastning for de som styrer. Vi kan håpe at våre politikere i fremtiden vil skrote den vedtatte hjemmelen, med en prinsipiell og demokratisk begrunnelse.