Det vekker reaksjoner når unge kristne samler sin bekjennelse under begreper som «Jesus er livet», «alt for Jesus,» eller nå sist «all in for Jesus.» Det vekker ikke bare reaksjoner, men det skaper debatt. Kan dette være et godt ideal å formidle til unge mennesker?
Etter å ha arbeidet som pastor for unge mennesker i mer enn 20 år, så har jeg sett hvordan ulike mennesker har tatt med seg dette idealet inn i voksenlivet. Det er helt naturlig at livet kompliseres, fylles med nye forpliktelser og nye forventninger. Mange kan erfare at det blir trangt om plassen i livsutfoldelsen om Jesus skal være med på alt.
Jesus som Herre
Dårlig lederskap, sosial kontroll, usunn forkynnelse, og beviselige avvik fra det som er god kristen lære og kultur skal vi ta avstand fra, og korrigere. Det er ikke det min kommentar handler om. Min kommentar handler om bekjennelsen av at «Jesus er Herre», som er den eldste kristne trosbekjennelsen vi har, bør ha relevans for oss i dag. Jeg tror ikke at å forlate idealet er løsningen, men å utvide forståelsen for hvordan «Jesus som Herre» rommer et helt liv.
Vi må våge å peke på at det er mer enn nok plass til et helt og godt liv med «Jesus som Herre» øverst i verdi-hierarkiet.
Det som er unikt med den kristne troen, er at den har et toppunkt, som alt i livet faller innunder. Teolog, filosof og apologet Francis Schaeffer skriver i boken He is there and He is not silent: «Det er derfor jeg er en kristen, fordi alt faller på plass....den kristne kan erfare hvordan alt passer inn under toppunktet av en allestedsnærværende personlig Gud som er nær»
Kampen om hvem som skal være gud, har foregått til alle tider. Det jødiske folket bodde blant folk som hadde mange guder; én for krig, én for jordbruk, én for familie og så videre. Så gav Gud en melding til dem: Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én...... (5 Mos.6,4-9)
En personlig nærværende Gud
Det finnes en personlig, nærværende gud som har omsorg for hele livet. Ikke bare har han omsorg, han forventer også å ha ledelsen - autoriteten, over livsområder som hjem, arbeid, familie og fritid, slik det kommer frem av teksten i 5. Mosebok.
Det er klart dette vekker reaksjoner, og slett ikke alle vil høre. Noen hevder at det ikke er noe å høre, fordi de ikke har noen gud. Til det svarer psykologen Jung avvisende, og påpeker at alle mennesker tjener en gud, fordi alle har et hierarki av verdier. Uten et slikt hierarki som bestemmer hva som er mer og mindre viktig, så vil man bli smertelig forvirret. Han sier; «det som er på toppen av det hierarkiet av verdier tjener som gud for deg. Det er gjerne en gud du ikke tror på, eller en som du ikke vet navnet på. Men det spiller ingen rolle, fordi det er gud for deg. Og hva du tenker om gud, har liten påvirkning på hva gud gjør i deg, uansett hvilken gud du følger.»
Er karriere din øverste verdi, er det arbeidet som får din lojalitet. Er fritid din øverste verdi, vil det synes i din kalender, dine prioriteringer og mest sannsynlig på sosiale medier. Om materielle goder er viktigst, vil det prege dine tanker, forbruksvaner og livsinnretning. En slik forståelse av gudenes makt bør få oss alle til å høre etter.
Monoteisme gir momentum.
Den eldste kristne trosbekjennelsen lyder «Jesus er Herre.» Disse tre ordene oppsummerer hele vår tro, og har sine historiske og teologiske røtter i Shema, referert over, og som vi finner i 5. Mosebok 6,4-9. «Jesus er Herre» traff Romerriket som et alternativ til hvordan en skulle ordne livet sitt. Det var mange guder i det hedenske Romerriket, og alt var strukturert inn under Cæsar, som var den øverst av dem alle. Men for de kristne var det bare én Gud av betydning. Ifølge Rodney Stark i boken «The Triumph of Christianity» var det i år 60, 40 000 kristne. I år hundre var det 100 000 kristne. I år 300 var det 6 millioner, ca 10% av Romerriket, som bekjente Jesus som Herre. De seiret ved å ordne livet sitt i tråd med det man kaller «Kristosentrisk monoteisme»; at Jesus har omsorg og autoritet på alle livets områder.
Ensomhet, utenforskap og psykiske helseproblemer
Monoteisme gir momentum. At «Jesus er Herre» er ikke et slogan, men en bekjennelse med kraft i seg til å forandre mennesker og samfunn. Det er en kamp om førsteplassen i våre liv, og god kristen veiledning er å synliggjøre at denne kampen er reell.
Men hvor skal vi begynne? Skal vi følge Jung må vi begynne øverst i verdi-hierarkiet. Ifølge «World values survey» er den viktigste norske verdien «personlig uavhengighet.» Førsteplassen gir vi til oss selv. Og det gjør vi i god tro på at det vil lede oss til frihet, og mye av dette er sant og riktig. Men samtidig vil enhver med innsikt i teologi og filosofi være enig i at dette er en forståelse som trenger korreksjon, og hvor skyggesidene er åpenbare. For mange resulterer dette i ensomhet, utenforskap og psykiske helseproblemer, for å nevne noe.
Vi gjør klokt i å lytte til diagnosene som stilles av vitenskapene vedørende tilstanden i det norske folk, men vi som er kristne ledere må også våge å peke på den medisinen som finnes i den kristne bekjennelsen og livsanskuelsen. Vi må våge å peke på at det er mer enn nok plass til et helt og godt liv med «Jesus som Herre» øverst i verdi-hierarkiet.
