Er folk fri når religionen er streng? Det skal retten nå ta stilling til

Jehovas vitners eksklusjonspraksis har blitt godt kjent i norsk offentlighet. Flere tidligere vitner har fortalt smertefulle historier om å vokse opp i et trossamfunn der alvorlig synd kan føre til eksklusjon, og der konsekvensene av å bli ekskludert er enorme.

Derfor er det knyttet stor spenning til det som skal skje i Oslo tingrett de neste to ukene. Jehovas vitner har gått til søksmål etter at myndighetene vedtok å frata dem registreringen som trossamfunn, statstilskudd og vigselsrett.

Det er ikke eksklusjonen i seg selv som er et tema. Enten man liker det eller ikke, kan ikke myndighetene gripe inn og hindre et trossamfunn, eller en hvilken som helst annen organisasjon, i å ekskludere noen de mener har brutt med sine egne medlemsvilkår.

Spørsmålet er blant annet om Jehovas vitner hindrer fri utmelding. I det store og hele må retten ta stilling til hvor frie mennesker er når de tilhører et strengt religiøst fellesskap.

En høy pris

For at religionsfriheten skal være reell, må folk selv kunne velge om de vil forlate trossamfunnet de tilhører. Å tvinge noen til å forbli medlem, er åpenbart et brudd på religionsfriheten og trossamfunnsloven.

Teknisk sett er utmelding fra Jehovas vitner en enkel og grei prosess. Hvis noen frasier seg medlemskapet sitt, opphører de å være et Jehovas vitne og dette blir opplyst om på neste menighetsmøte, ifølge trossamfunnet. Vi kjenner ikke til eksempler på utmeldingsattester som makuleres, eller på at folk blir holdt fysisk tilbake fra å forlate Rikets sal.

Når myndighetene likevel mener de hindrer retten til fri utmelding, handler det om at prisen for å forlate trossamfunnet er så høy.

En rekke tidligere medlemmer forteller at familie og venner brøt kontakten med dem da de sluttet å være et Jehovas vitne. Historiene er hjerteskjærende. Flere av dem har hatt hele det sosiale nettverket sitt på innsiden av menigheten, og stått igjen på bar bakke etterpå. Å forlate trossamfunnet har nesten kostet dem alt.

Statsforvalteren peker på at det å unngå kontakt med utmeldte er en gjennomgående og etablert praksis. For de som vurderer å forlate trossamfunnet, vil vissheten om det de risikerer å miste veie så tungt at de i realiteten ikke har frihet til å endre tro, mener Statsforvalteren.

For mange tidligere vitner vil en dom i myndighetenes favør være et tydelig signal om at Norge ikke aksepterer en praksis som har voldt dem mye smerte

Trosfrihet

Jehovas vitner mener argumentene bygger på halvsannheter og sviktende logikk.

Det stemmer at det å kutte kontakt med tidligere medlemmer er et såkalt disiplinært tiltak i Jehovas vitner. Til grunn for dette ligger en bokstavelig lesning av Paulus, som blant annet sier at den som er ond skal fjernes fra menigheten. Håpet deres er at den utmeldte eller ekskluderte skal angre og omvende seg, for så å bli tatt opp som medlem igjen.

Trossamfunnet er dypt uenig i at praksisen hindrer fri utmelding. Ellers i samfunnet tar folk valg hele tiden, vel vitende om at det får betydning for relasjonene deres. Vissheten om at et valg har store konsekvenser, betyr ikke at man ikke er fri til å velge det, vil de hevde.

Retten skal ta stilling til noen krevende grenseoppganger, som berører filosofi, psykologi og sosiologi. Hva vil det si å være fri eller ufri? Når blir det sosiale presset fra en gruppe så stort at det i realiteten er tvang? Hvor store må de varslede konsekvensene være, før det frarøver voksne mennesker friheten deres?

Ikke en bedrift

Et annet poeng vil være at Jehovas vitner er et trossamfunn, og ikke en bedrift som arbeider for å maksimere profitt. Prinsippet om å kutte kontakt med tidligere medlemmer er neppe noe de har funnet på av strategiske grunner, men noe de er overbevist om at Bibelen ber dem om å gjøre.

I retten vil Jehovas vitner hevde at vedtaket griper inn i trosfriheten deres, som gir dem rett til å praktisere etter egne religiøse overbevisninger. Myndighetene vil vektlegge at det kun er snakk om å nekte dem registrering som trossamfunn, og ikke et forbud mot Jehovas vitner generelt.

Likevel er det ikke til å komme utenom at myndighetene har gjort en verdimessig vurdering av Jehovas vitners tro og praksis, og dømt den som urimelig. Bør myndighetene i det hele tatt gjøre sånne vurderinger av menneskers tro?

Per i dag er det ikke forbudt for norske borgere å bryte kontakt med venner og kjente. Dersom retten opprettholder Statsforvalterens vedtak, betyr det at visse typer tolkninger av hellige tekster diskvalifiserer et trossamfunn fra å motta statstilskudd i Norge – selv om handlingene de utfører i seg selv er fullt lovlige.

Et sterkt signal

Spørsmålet om forholdet mellom frihet og tvang i religiøse grupper er prinsipielt viktig. Mange vil likevel si at myndighetenes sterkeste kort i retten er påstanden om at barns rettigheter krenkes.

Siden mindreårige som er døpt kan ekskluderes, og dermed risikerer å miste kontakt med de gjenværende, mener myndighetene at barn utsettes for negativ sosial kontroll og psykisk vold. Jehovas vitner avviser anklagene og viser til veiledningen sin. Her påpekes det at familiebånd ikke opphører ved eksklusjon og at foreldre har ansvar for barna sine, selv om kontakten mellom dem begrenses.

For mange tidligere vitner vil en dom i myndighetenes favør være et tydelig signal om at Norge ikke aksepterer en praksis som har voldt dem mye smerte.

For Jehovas vitner, og flere andre trossamfunn, vil det oppleves som en innskrenkelse av trosfriheten. Og et signal om at storsamfunnet betviler menneskers evne til å ta frie valg når de er del av et strengt religiøst samfunn.