Kan vi lære av historien?

Vi må lære av historien, ellers risikerer vi å gjenta den, sies det ofte. Men realiteten er at lærdommer fra historien ofte brukes til å gjenopplive gamle konflikter.

Israels statsminister trakk fram historien om hvordan kong Saul drepte alle amalekittene som forbilde da han erklærte krig mot Hamas. I konflikten mellom Israel og palestinerne påberoper begge sider historien som bevis for at de har enerett til landet. Vladimir Putin bruker historien som begrunnelse for at Russland må erobre Ukraina. Slobodan Milosevic brukte historien til å begrunne krigene som skulle gjenopprette Stor-Serbia. Historien brukes vel så ofte som begrunnelse for konflikt som den brukes for å lære hvordan konflikt kan unngås.

Historien brukes vel så ofte som begrunnelse for konflikt som den brukes for å lære hvordan konflikt kan unngås.

—  Erling Rimehaug

«Vi må huske Auschwitz og alt det symboliserer fordi vi tror at til tross for fortiden og dens redsler, er verden verdig til å frelses. Og frelse, som forsoning, kan bare finnes i å minnes», sa Elie Wiesel i den tyske Riksdagen på femtiårsdagen for Krystallnatten. Når vi nå leser at en av fem amerikanske ungdommer ikke tror Holocaust fant sted, er det virkelig nødvendig å holde fast på dette minnet. Ellers vil vi heller ikke gjenkjenne faresignalene fra det som nå skjer av oppblomstring av antisemittisme.

Det hjelper ikke å glemme

Det er nødvendig å minnes. Men er det slik at frelse og forsoning finnes ved å minnes?

«Det er ikke slik at frelsen ligger i å huske det onde. Vi må spørre hvordan vi kan minnes rett», sier teologen Miroslav Volf. Han har sin bakgrunn fra Kroatia, og opplevde hvordan historien ble brukt til å få i gang Balkan-krigene på 1990-tallet. Erfaringene fra den gang ligger bak en bok han skrev for 15 år siden: «The end of Memory. Remembering rightly in a violent world.»

Noen mener det må være bedre å prøve å glemme. Det er ikke Volf enig i. Det blir å leve livet i usannhet. Fortrengte minner syder under overflaten og forgifter livet, eller de trenger seg opp som nye ugjerninger. Å bare glemme er dessuten en dobbel forbrytelse mot ofrene. Det innebærer at vi ikke anerkjenner at de er utsatt for urett, og dermed utsetter dem for ny urett.

Å huske rett

Løsningen er altså ikke å glemme historien, men å huske den rett. Om vi skal ta det på alvor, er det ganske krevende. Å huske rett må innebære å huske sant. Da må vi være villige til å ta inn over oss historien i hele sin sammenheng og kompleksitet. Svært ofte velger vi bare den biten av historien som tjener vår sak. Eller vi er ute av stand til å se historien fra andres synsvinkel. Derfor er det også alltid kamp om forståelsen av historien.

Det er først når vi tar inn over oss hele bildet at vi har mulighet for å trekke rette lærdommer av historien. Men det blir altfor lett til at historien brukes til å vise hvor ille våre motstandere er, som når Putin bruker ukrainske SS-soldater som bevis for at Ukraina er styrt av nazister i dag. Ofte ser vi at gårsdagens ofre blir morgendagens overgripere når de skal rette opp historiens urett.

Dommedag kan hjelpe

Trangen til å rette opp urett er en dypt menneskelig impuls, og egentlig også en moralsk impuls. Det er bare hvis overgrep blir straffet og urett blir gjort godt igjen at vi føler at det er gjort rettferdighet. Vi har ordninger og institusjoner som skal sørge for det innen hvert enkelt land. Men når det gjelder urett overfor nasjoner eller overgrep stater har gjort mot hverandre, mangler det i stor grad. Vi har riktig nok forsøkt å innføre ordninger som skal håndheve folkeretten. De kommer dessverre sørgelig ofte til kort.

Derfor er det ofte nødvendig å innse at uretten ikke alltid lar seg gjenopprette. Eller at forsøk på å gjøre det bare vil føre til ny og kanskje verre urett. Volf mener at forestillingen om dommedag kan være til en hjelp til å leve med denne situasjonen. At Gud en gang vil gripe inn og felle dom over ondskap og urett, kan være en frigjørende tanke.

Huske for å forsones

Men først og fremst må det å huske historien ha forsoning og gjenopprettelse av fellesskap som mål, mener Volf. I våre mellommenneskelige konflikter er det vanskelig nok. Ofte kommer vi ikke lenger enn til å ha en vilje til å gå forsoningens vei, mens det i praksis ikke blir mulig å få til full forsoning, blant annet fordi forsoning krever to parter som er villige.

Mellom nasjoner er dette enda vanskeligere å få til. Men også her må det begynne på individplanet. Når enkeltpersoner møtes i forsoningens ånd, kan det skapes noe nytt som til slutt kan endre klimaet og føre til nye politiske løsninger.

«Musalaha» betyr forsoning på arabisk. Det er også navnet på en av de små organisasjonene som arbeider for forsoning mellom israelere og palestinere. I sitt nyhetsbrev for november spør de om dette fortsatt er mulig etter Hamas angrep på Israel og Israels ødeleggelse av Gaza. De svarer at bare de priviligerte og mektige kan gi opp å få til forsoning. Det er blitt både vanskeligere og mer nødvendig.

Ikke forsone oss med urett

Samtidig minner de om at forsoning aldri kan handle om å glatte over eksisterende urett. Den uretterdige maktbalansen mellom Israel og palestinerne må erkjennes og adresseres. «Dersom vi aksepterer som normalt at israelere vender tilbake til sine strandleiligheter i Tel Aviv, mens palestinerne vender tilbake gjennom sjekkpunkter til flyktningeleire på Vestbredden, ødelegger det meningen i begrepet forsoning», skriver de.

Fortidens urett må vi ofte lære oss å forsone oss med. Eksisterende urett skal vi derimot ikke forsone oss med. Hvis vi skal lære av historien, må vi ser etter hva som skaper krig og hva som skaper fred i stedet for å lete etter noe som skal rettferdiggjøre våre handlinger eller meninger.