Å være prest i desember er å holde sammen så mange ting på en gang at jeg av og til lurer på om det er mulig. Å være prest er å holde sammen mange ting på en gang. Men i gravferd, skolegudstjenester, juleandakter, bryllup og julekonserter fortsetter jeg å synge med på den samme salmen; Deilig er jorden, prektig er Guds himmel. Aldri forstummer tonen fra himmelen.
Om dagen har jeg usedvanlig mange gravferd og bruker så å si all min tid på å holde sammen liv og død, sorg og takknemlighet, ensomhet og fellesskap, savn og fremtidshåp, mørke og lys. Jeg synger «Deilig er jorden» hver dag, og prøve å fortolke det som skjer når ivrige elever synger det første verset med full hals og så mange sørgende velger akkurat den salmen når de tar avskjed med sine kjære. For jeg kjenner det i kroppen når vi – få eller mange – stemmer i «Deilig er jorden» disse desemberdagene. Men hvordan går det an å synge disse ordene når vi opplever tap, sorg og savn? Kan vi si at jorden er deilig når sykdommer rammer så hardt, når så mange mennesker lever i fattigdom og verdens kriger knuser liv og fremtid? Det er et spørsmål alle kristne bør stille seg.
Vi feirer at Gud kom til oss på årets mørkeste tid som et lite barn for å gi lys, fred og håp. Hun gir oss håpet om at livet har vunnet.
Klage og protest
Det er en viktig oppgave for kirka og teologien å snakke sant om den virkeligheten vi lever i. Vi trenger ikke glatte over det som ble ødelagt. Vi kan få lov å kjenne sorg over alt som ikke ble, over det vi savner. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så lang borte fra meg? Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød?», skriver salmisten i Salme 22. Hvis det skal gi mening å tro på Gud, må klagen over alt det som ikke ble slik det skulle også være en del av troen vår. Og med rette kan vi klage over hvor urettferdig det er når de vi er glade i rammes av sykdom, lidelse og død, og når tusenvis av barn dør i Gaza.
Men nettopp derfor kan vi også synge «Deilig er jorden». Det er vår protest. En protest mot at døden skal vinne. En protest mot at mørket skal ta over. En protest mot håpløshet, angst og smerte. Jorden kan være grusom, men deilig er jorden. For klagesalmene står ikke alene. Det finnes andre ord. Ord om håp, om fremtid og om livet og kjærlighetens kraft. Det finnes salmer som trøster oss og som minner oss om at Gud går med oss i dødsskyggens dal. Vi blir minnet om at Gud bærer oss i sine hender og holder oss fast. Det finnes profeter med drømmer og løfter for framtida som forteller oss at alle ting skal bli nye og at lyset skal gjeste oss som en soloppgang. Å være kirke er ikke bare å snakke sant om livet, men også å snakke sant om det vi tror på. Vi feirer ikke gudstjeneste på julaften for å komme i julestemning. Vi gjør det fordi et barn er oss født. Underfull baby, Veldig Gud, Evig lys, Fredsfyrste. Håpsbærer.
Alt det som skinner
I 2018 kom en ny julelåt som har blitt en av mine favorittjulesalmer. Anne Grete Preus ga ut «Alt det som skinner» litt over et halvt år før hun selv døde av kreft. Har du ikke hørt den før, bør du lytte til den nå. Blant alle livene som beskrives i sangen, synger Preus også om hun som synger mens tårene triller Deilig er jordenselv om det ikke kjennes sant. Å synge om at jorden er deilig og at tonen fra himmelen aldri forstummer er trassig tro. Noen ganger er det alt vi har. Og det er som at det blir litt mer sant hver gang jeg gjør nettopp det. Fordi i møte med døden, mørket og sorgen finnes det også så mye som skinner. Og alt det som skinner minner oss på at jorden fortsatt kan være deilig og at livet kan fortsatt være godt. Det skinner av hånda som stryker på kistelokket. Det skinner av stemmen til datteren som holder minneord. Det skinner av gode klemmer til enkemannen som ikke vet hva han skal bruke tida på nå. Det skinner av meg når jeg heller den siste spaden med jord og sier at av jorden skal du igjen oppstå. Og det skinner av oss alle når vi nok et år insisterer på å synge at deilig er jorden.
Litt lysere
Snart venter en av årets mørkeste dager, det er vintersolverv 21. desember. Men det er også den dagen sola snur. Det går sakte, det går noen sekunder av gangen, men det snur. Det er noe veldig sant og trøstefullt over det. Det tar tid når det snur og alle som sørger vet det. Ting blir ikke akkurat sånn de var. Men vi kan hviske det til hverandre: Selv om dagen ser like mørk ut som i går, så blir det nå litt lysere for hver dag. Og mens dagen har blitt noen sekunder lysere, skal vi feire jul. Vi feirer at Gud kom til oss på årets mørkeste tid som et lite barn for å gi lys, fred og håp. Hun gir oss håpet om at livet har vunnet – tross alt, og forteller oss at det finnes en kjærlighet og et lys som holder gjennom hele livet, men også gjennom døden. For «[…] Det skinte av barnet som kom hit med håpet om å forbinde himmel og jord.»
Med ønske om en god jul til alle!