Er det noe vi må kunne kalle ondskap, så er det hva som rammet israelerne den 7. oktober i år. Den gleden over å drepe forsvarsløse mennesker som der kom til syne, er dypt foruroligende.

Aksjonen Hamas iverksatte 7. oktober, kan ikke forstås bare som en desperat reaksjon på israelsk undertrykkelse. Bak ligger det en ideologi. Det er ingen tilfeldighet at Hamas charter fra 1988 var gjennomsyret av antisemittisme. Det handler om bevegelsens ideologiske røtter, og de forsvinner ikke selv om man har endret ordlyden i charteret fra 2017.

Skillet mellom ondskap og godhet går ikke mellom mennesker, men tvers gjennom hver enkelt av oss.

—  Erling Rimehaug

Hamas er en islamistisk organisasjon som springer ut av Det muslimske brorskap i Egypt. Brorskapet hadde helt fra starten, lenge før staten Israel ble opprettet, en klart antisemittisk ideologi, fortalte Evin Ismael i NRKs Verdibørsen sist lørdag. Hun har skrevet doktoravhandling om dette ved Universitetet i Uppsala. Hun skriver at denne antisemittismen hentet sin inspirasjon fra europeisk antisemittisme, selv om den utnyttet negative utsagn om jøder fra Koranen. Ikke minst kom inspirasjonen gjennom støtten de fikk fra Hitler-Tyskland på 1930-tallet.

Å skape terrorister

Den ideologien Hamas bygger på utryddes ikke ved å drepe alle som sverger til den, like lite som antisemittismen kan utryddes ved å drepe alle antisemitter. Man kan nok ødelegge den militære kapasiteten og fjerne lederne. Men det har sin kostnad i lidelser for uskyldige sivile, i tap av omdømme for Israel, og ikke minst i trusselen fra omgivelser som blir mye mer fiendtlige.

«Det er slik man skaper terrorister», skrev en palestinsk venn til meg da han fortalte om det israelske angrepet på landsbyen hans denne uka. Han fortalte at sivilkledde israelere brøt seg inn i husene og plasserte snikskyttere på takene. Deretter kjørte soldatene inn i pansrede kjøretøyer og skjøt med granater, skarp ammunisjon og tåregass. Israel sier at de skulle arresterte to terrormistenkte, men kom under ild under utførelse av oppdraget. Det resulterte i seks drepte palestinere og et stort antall sårede i en liten by der alle kjenner alle.

Jeg vet at min venn ikke forsvarer terrorisme. Han mener ikke at terrorisme er en akseptabel reaksjon på det landsbyen ble utsatt for. Men han opplever at de metodene Israel bruker, gjør det langt lettere for de som vil verve unge mennesker til voldelige bevegelser og handlinger.

I samme land bor det to folk som er nødt til å finne en måte å leve sammen på, med rettferdighet og fred for begge. Det bidrar vi ikke til ved å bygge opp under at ett av dem ikke har rett til å være der.

Gi jødene skylden

Jeg forstår at israelere – og jøder flest – reagerer på slike utsagn som at vi må se på konteksten for angrepet 7. oktober eller at det ikke kom ut fra et vakuum. De opplever at dette betyr at Israel gis skylden for den ondskapen som rammet dem. Det minner om forestillingen om at jødene selv har skyld i den forfølgelse de har vært utsatt for – noe 12 prosent av nordmenn mener ifølge HL-undersøkelsen fra 2022.

Men Israel kan heller ikke legge alt ansvar på Hamas for det som uskyldige palestinere nå utsettes for. Det er tross alt israelske våpen som dreper og skader dem. Ikke minst må Israel vurdere hva som blir følgene av det de gjør. Det er slett ikke sikkert resultatet blir mer trygghet, verken for israelerne eller for resten av verden.

Den israelske regjeringen har så langt ikke formulert noe annet mål enn at Hamas skal utryddes. Men det er et påtrengende behov – også for Israel – for å snakke om hva dette skal ende i. Det må finnes en annen vei til trygghet for israelerne enn stadig hardere undertrykkelse av palestinerne. Den veien går mot stadig dypere motsetninger og mindre fred – ikke bare i Midtøsten, men i hele verden.

Ondskapen finnes i alle

Ondskapen er til sjuende og sist en del av menneskets grunnvilkår. Den utrydder vi ikke ved å utrydde onde mennesker. Skillet mellom ondskap og godhet går ikke mellom mennesker, men tvers gjennom hver enkelt av oss. Det var et av poengene i Henrik Beckheims podkastsamtale med rabbiner Joav Melchior. «Det er jeg som kan gjøre sånt», som rabbineren sa.

Derfor faller ansvaret også på oss utenforstående for hvordan vi opptrer i møte med det Hamas og Israel gjør. Oppfører vi oss slik at vi bidrar til at hatet blir mindre og motsetningene ikke utdypes unødig?

Jeg ser noen sier at Israel angriper palestinerne fordi de vil utrydde dem, slik nazistene ville utrydde jødene. Noen skriver at palestinerne er så fylt av hat at de ikke bryr seg om sine egne barn. Ved å stemple andre som onde på denne måten, er vi med på å demonisere mennesker.

Velge våpen

I samme land bor det to folk som er nødt til å finne en måte å leve sammen på, med rettferdighet og fred for begge. Det bidrar vi ikke til ved å bygge opp under at ett av dem ikke har rett til å være der. Det gjelder både de som hevder at palestinerne ikke finnes og at jødene har rett til hele landet og de som hevder at Israel er en kolonialistisk settlerstat som ikke har rett til landet de har tatt.

Ondskapen skal vi kjempe mot. Men våpnene bør velges slik at vi ikke bidrar til at hat og ondskap øker.