«For mye kreft i monitor». En overskrift få hadde trodd skulle prege nyhetsbildet to uker før jul.
Klagene har rent inn til Kringkastingsrådet etter at statskanalen satte i gang årets julekalender for barn, Snøfall 2. Årsaken: Støtende innhold som kan påvirke barn negativt.
Moren i serien er nemlig alvorlig kreftsyk. Og det er ikke sånn glansbildesykdom man er vant til fra film- og TV-verdenen, der kroppen forfaller på innsiden, mens på utsiden er det kun tapperhet og optimisme å skimte.
Det er ordentlig kreft, med sterke smerter, blank skalle og blåhvit hud. Man skulle nesten tro det var en dødelig sykdom.
For noen blir det for virkelighetsnært. Småbarnsforeldre fortviler over at det er for trist å se på for barna deres. De får klump i magen, rett og slett. Så de finner fram første sesong av julekalenderen i stedet. Den er mye koseligere.
Død = klisjé
En frisk reaksjon på elendigheten kommer fra en enkemann og småbarnspappa. Han skriver på NRK Ytring at det må gå an å lage drama for barn uten å ta livet av foreldrene. Han påpeker det faktum at mødre dør hundre ganger oftere i barnelitteraturen enn i virkeligheten. Kort oppsummert: Snøfall 2 føyer seg inn i rekken av klisjeer.
Kreft og død er ikke bare ubehagelig å se på, det er også klisjé. På grensa til passé.
Sarkasme til side: Det er litt deilig at noen sier det høyt. Særlig siden det er noen som har opplevd det selv. For det er nettopp slik man ofte føler seg som etterlatt: som en vandrende klisjé med en sorg som stadig blir mer passé.
At noen benytter anledningen til å sette ord på det unevnelige er egentlig ganske befriende. Som datter av en mor som døde av kreft, føler jeg meg rett som det er som en pappfigur.
Ønsket om å flykte fra virkeligheten innimellom er like menneskelig som døden selv
— Elise Kruse, religionsredaktør
Nostalgien som aldri tar slutt
Ikke minst er timingen upåklagelig.
Desember og jul er som kjent den store klisjéhøytiden. Det er ikke måte på hvor mye nostalgi- og relasjonshysteri man kan klarer å stappe inn på én måned. Og det tar jo aldri slutt!
For hvert år du blir eldre er det som om noe drar deg i motsatt retning av tidas gang, mot barndommen og det tapte. Hvorfor i alle dager føles det så viktig at jula blir likere og likere den som du stadig beveger deg bort fra? Det er jo tidvis ren selvpining å drive å minne seg selv på alt det man uansett aldri vil få tilbake. Kan en ikke bare se fremover?
Neida, man må la seg rive med av lengsel og savn. Alt ligger til rette for å gni seg inn i selvmedlidenhet.
Et talende eksempel er behovet for å pynte til advent og jul, på akkurat samme måte man gjorde det før.
Hjemme hos oss startet det med en adventsstjerne, men utviklet seg raskt til at både sjuarmet lysestake og røkelse ble nødvendigheter i desember. De siste par årene har det toppet seg med englespill. Kom ikke her og si at man fikk kjøpt disse forhistoriske lyskreasjonene på de mest moderne designbutikker for et par år siden.
Før måtte man på kristen bokhandel for å kjøpe slikt. Nå er de overalt!
Snurrende og lysende mot deg med sin påtrengende eim av tilbakelagt barndom og tapte minner.
Opphøyde relasjoner og annen førjulskos
Det er like klisjéfylt som den julesangen som setter tårekanalene i gang på de mest ubeleilige tidspunkt. En kan jo ikke gå på butikken og kjøpe dopapir en gang, uten at sorgen ljomer utover høyttalerne i form av en julesalme noen du mangler var så glad i.
I tillegg skal alle relasjoner opphøyes i det uendelige. Savner du en forelder akkurat nå, kan du være sikker på at du blir påminnet det et titalls ganger før julen ringes inn. Hvor det skal feires jul er jo tross alt lunsjpratens mest populære tema.
Etter Snøfall, da.
Og der er det også kreft og dødssyke foreldre. I julekalenderen! For barn! Gud forby.
Utfordringen er bare at en kan bli like lei seg av å sitte og se på hvor hyggelig andre har det
— Elise Kruse, religionsredaktør
[ Barne- og ungdomspsykiater: Sorgen og gleden – tanker om en julekalender ]
Uunngåelige klisjeer
Like sikkert som at døden er et enkelt retorisk grep for en tekstforfatter, er det at de som har opplevd å miste noen eller holder på å miste noen akkurat nå, reagerer på ørten forskjellige måter av å se på Snøfall 2.
Noen finner trøst i gjenkjennelsen. Andre blir provosert. For noen blir det for sterkt å se på. Andre igjen forholder seg helt likegyldig. Og for enkelte barn er det selvsagt ekstra sterk kost.
Ønsket om å innimellom flykte fra virkeligheten er like menneskelig som døden selv. Men det er ikke akkurat slik at det er mangel på koselige julefortellinger der ute dersom man skulle foretrekke det. Utfordringen er bare at en kan bli like lei seg av å sitte og se på hvor hyggelig andre har det.
Her kommer en påstand like uoriginal som et foreldreløst barn i fiksjonsverdenen: Vi kommer ikke unna klisjeene. Verken i virkeligheten eller i fiksjonen. Og vi kommer ikke unna døden noen av stedene heller, virker det som. Så hva med å trekke pusten dypt et par ganger, og tenke at både klisjeene og sorgen er mer enn bare det?
For de er jo også symptomer på noe annet. På noe som faktisk har betydd noe. En uvurderlig – men ikke umistelig – verdi som er borte.
Forbudte følelser
Det er allerede så mange forbudte følelser knyttet til sorg og død. Som det å gå rundt og synes synd på seg selv av den minste påminnelse om den du har mistet.
Hva får vi ut av å gjøre det forbudt å spille på døden i tillegg? Det enkle svaret er at det bare blir flere forbudte følelser.
Derfor trenger vi mer underholdning som handler om død og sorg, ikke mindre. Den må gjerne bli bedre, men vi trenger definitivt ikke mindre av den. Sånn kan vi slutte å behandle oss selv og døden så høytidelig til enhver tid.
Til det er livet rett og slett for kort.
