Da min kone hadde gjennomført sin første operasjon for infertilitet oppdaget YouTube at vi var på markedet. «Lengter du etter barn?», innyndet reklamen fra den danske sædbanken. Senere har surrogatmorbyråenes reklamer også nådd oss. Den dype sorgen over barnløsheten hadde kommet snikende uten at vi snakket for mye om det. Nå var det noen som vil tjene penger på den.
Mange ville be for oss. Og vi tok imot forbønnen. Andre ba oss om å be for dem, om at de skulle bli gravide for andre og tredje gang – og helst slik at det passet med jobben. Etter dette sluttet vi å be til Gud om graviditeter. For hva var målet med bønnen her egentlig? Var ikke dette en religiøs versjon av tanken om at barn er en rettighet og noe man «skaffer seg»? Først utdannelse, så hus, så bil, så hund, så barn. I den sekulære versjonen er det staten og markedet som skal levere. I den religiøse versjonen er det Gud.
Barn er en gave fra Herren
I antikken var barnløshet om mulig et dypere eksistensielt spørsmål enn det er i dag. Vi kan kjenne igjen noe av vår tids desperasjon etter barn i de bibelske tekstene om Sara, Hanna og Elisabeth. Å dø uten arving ble som historikeren Peter Brown har vist, regnet som å dø dobbelt. For om min biologiske slekt dør ut, tenkte man i antikken, dør minnet om meg for alltid. Elieser fra Damaskus kan ikke arve Abraham. Uten dåpen forblir blod tykkere enn vann.
Med kristendommen kommer et helt nytt syn på barnløshet inn i kulturen. Jesus fikk ikke barn. Paulus var uten familie. Men de er ikke uten arvinger. Abrahams ætt er ikke biologisk, forklarer Paulus til menigheten i Roma. I Kristus er den som dør uten biologiske arvinger ikke fordømt til død og glemsel. Allerede på 300-tallet ser vi derfor at adopsjon av foreldreløse ble regnet som et kall fra Gud og et viktig alternativ til å sette barna ut i skogen.
Adopsjon fantes i hedenske samfunn også. Men det var som regel adopsjon av nær slekt eller nære venners barn. I de apostoliske konstitusjoner fra midten av 300-tallet heter det derimot at: «Hvis noen av barna til kristne er foreldreløse, enten gutt eller jente, så er det bra hvis det er en (...) som ikke har egne barn, at han adopterer barnet i stedet for egne barn (...) slik at hans verk kan fullføres i Guds tjeneste.» I helgenfortellingene fra oldkirken finner vi overraskende få historier om barnløse som ble gravide ved et under. Men vi hører mye om å ta vare på foreldreløse. For de tidlige kristne var det langt viktigere å ta vare på barn som trengte foreldre, enn å bli biologiske foreldre selv.
VGs journalister bør ta en tur til Cape-Town og besøke de heltemodige sosialarbeiderne i Abba adoption and social services som formidler adopsjoner til Norge fra Sør-Afrika.
Grenser til det spekulative
Utenlandsadopsjon i vårt globale samfunn er åpenbart noe annet enn adopsjon i den tidlige kirken. Det siste året har VG kjørt en serie med avsløringer om ulovlige adopsjoner og vist sårbarheten i et system som er avhengig av menneskers tillit og gode vilje. Dette er arbeid de fortjener ros for. Feilene som er avdekket er forferdelige, vi må gjøre alt i vår makt for at slikt ikke skjer igjen.
Samtidig er sakene presentert på en svært tabloid måte, som grenser til det spekulative. For VG er grensen mellom seriøs gravejournalistikk og klikkbare «sterke historier» i denne saken helt borte. Resultatet blir et inntrykk av at adopsjon i seg selv, er et mørkt, og fordervet system som setter foreldres desperate behov etter barn over barnas egne, når det motsatte er tilfelle. Om man vil «skaffe seg barn» i 2023 er adopsjon en dyr, langsom og krevende løsning. Hvorfor ta vare på et barn fra et barnehjem i Sør-Afrika når bioteknologien tilbyr så mange andre muligheter?
VGs journalister bør ta en tur til Cape-Town og besøke de heltemodige sosialarbeiderne i Abba adoption and social services som formidler adopsjoner til Norge fra Sør-Afrika. Antall barn med behov for adopsjon er nesten uendelig. Barn som har mistet sine foreldre i Aids, barn av ulovlige arbeidsinnvandrere fra Zimbabwe, barn med alkoholiserte foreldre, barn med spesielle behov som ingen vil ta vare på. Utenlandsadopsjon er alltid siste mulighet for disse. Først forsøker man å finne noen i familien som kan ta vare på barnet, deretter noen i Sør-Afrika. Når det viser seg umulig er utenlandsadopsjon det eneste alternativet til å vokse opp på en institusjon.
Løser ingen problemer
Barna er dermed ikke «heldige» som får komme til Norge uansett hvor fattig og hvor mange sosiale problemer landet de ble født i har. Ingenting kan erstatte det å vokse opp med sine egen biologiske foreldre i deres kultur. Men for barn som blir adoptert er ikke dette mulig. Alternativet er å vokse opp med nærmeste omsorgspersoner på institusjon, som kommer og går på jobb, tar ferie, blir sykemeldte og sier opp jobben. Derfor er adopsjon fortsatt viktig. Alle barn har rett på familieliv.
For sosialarbeiderne i Cape-Town vil anbefalingen fra Bufdir til barne- og familieminister Kjersti Toppe om å stanse all adopsjon fra alle land, også de som ikke har noe med VGs avsløringer å gjøre, virke nokså meningsløst. At barn i Sør-Afrika skal fratas mulighet til å vokse opp med stabile og varige omsorgspersoner på grunn av det noen kjeltringer gjorde på andre siden av jorda for 25 år siden, er absurd. Det løser ingen problemer, helbredere ingen sår, og stiller ingen til ansvar. Det er selvfølgelig den enkleste løsningen for ministeren. Men som vi oppdaget da vi fikk adoptere fra Sør-Afrika, er det enkle ofte ikke nødvendigvis det beste.