Aldri har en 19-åring fått Bokhandlerprisen før Oliver Lovrenski med debutromanen Da vi var yngre. Lovrenski skriver på en sosiolekt som ikke tar hensyn til språknormer. I siste nummer av magasinet Bok365 sammenlignes han med Maria Navarro Skaranger og Zeshan Shakars bøker «med så mange ord og begrep så ukjente for så mange at det kunne trenges en ordliste som hjelp til leseren».

For å tegnsette romanteksten riktig, leste forfatteren høyt mens redaktøren satte komma der han tok en pause. Slik kan man også lage språknorm til en konkret tekst.

Kunst er eksperiment

I hvilken grad trenger vi språknormer? Og hvor strenge skal de være?

Språklig eksperimentering er spennende og helt nødvendig for å holde språk levende. La det være sagt med en gang siden jeg kan oppfattes som språklig konservativ når jeg mener at eksperimenteringen bør begrenses til skjønnlitteraturen og poesien. I disse sjangrene er nemlig premisset at man inviteres inn i kunst. Der bestemmer kunstneren selv om hvor vidt han eller hun vil inkludere eller ekskludere sine lesere. Leseren bestemmer selv hvor vidt han eller hun vil være med på leken.

Skal språket bli en møteplass der vi alle kan møtes i offentligheten, må vi langt på vei følge en norm og legge vekk trassen

Det stiller seg annerledes når vi kommer til sakprosaen og hverdagsspråket. Der skal språk først og fremst overbringe et budskap, en mening, og ikke er et budskap i seg selv. Og det er prosaen jeg er opptatt av videre her.

At språket speiler tidsånd og tidsstrømninger med individualisering må vi langt på vei godta. Det er en form for trass mot konformitet og ensretting.

Språk er offentlig møteplass

I denne trass-alderen er identitet viktig. Dialekt og sosiolekt spiller en viktig rolle for å gjenspeile mangfoldet i et land som Norge og gjøre minoriteter synlige. Men skal språket bli en plass der vi alle kan møtes i offentligheten, må vi langt på vei følge en norm og legge vekk trassen.

Hvor setter vi da grensen – eller grenser – for kommunikasjonen som skjer i det offentlige rom? Dette diskuterer vi også i avisa, og det skulle bare mangle, vi som produserer tekster ut i offentligheten hver time, hver dag. Korrekturleserne er borte fra avisene. Det er ikke bare en måte å spare penger på, men viser også at samfunnet tåler mer av språkfeil – og at normene er blitt svakere.

Riktig og galt språk?

Kan vi snakke om noe som er riktig og galt i et kulturuttrykk som er – og skal være – så kraftig i bevegelse som et språk? De eneste språkene som ikke er i utvikling, er de døde, sier direktør i Språkrådet Åse Wetås til Bok365.

Ifølge Unesco står rundt 2.500 språk av verdens nærmere 7.000 språk i fare for å dø ut. Da er det på sin plass å se på hva som holder et språk levende. Det må være overordnet hva som er riktig og galt.

I dette lyset er det ikke fruktbart å diskutere om vi trenger språknormer eller ikke (de trengs), men heller at språknormene jevnlig trenger å justeres.

---

Språknorm

• Språknormene styrer hvordan vi snakker og skriver.
• De regulerer hvilken form ord og setninger kan ha, og hva de kan bety.
• Språkrådet fastsetter normer for de norske skriftspråkene.

Kilde: sprakradet.no

---

Irrrrrriterende

Språk er følelse(r) og språkdebatten er emosjonell, til tider svært emosjonell. Jeg innrømmer gjerne at jeg blir irritert når jeg leser en normløst skrevet prosatekst. Det mest irriterende er når noen ikke har lært seg de mest elementære språkreglene, men likevel forlanger å bli lest med respekt.

Jeg blir irritert når jeg leser en normløst skrevet prosatekst

Da er det lettere med de som behersker språket til fingerspissene, men som bevisst tøyer grensene og forsiktig utfordrer meg. Ofte er det de flinkeste språkbrukerne. Når de behersker teknikkene og har lært seg normen, kan de bryte reglene. Da blir ikke språk til støy i øynene.