God gammeldags kristenkonservativ guttajazzing

I den siste episoden av podkasten Kulturkrigen stiller pastorene i Jesusfellesskapet, Steinar Lofnes og Alf Kåre Dalsbø spørsmålet: Er det håp for Den norske kirke?

Podkasten tilbyr på generelt grunnlag en uredigert, ufiltrert og upolert samtale om samfunn, ideologi, filosofi og teologi. Også kalt ustrukturerte samtaler om kompliserte temaer: abort, legning, kjønn, generell lidelse og Israel- og Palestina-konflikten.

«Teologisk utglidning»

Når pastorene nå skal drøfte hvorvidt det finnes håp for Norges folkekirke, skjer det med en ferdig konklusjon: 1 minutt og 16 sekunder inn i podkasten har den ene pastoren konkludert: Den norske kirke har utspilt sin rolle. 12 minutter inn i podkasten kommer den samme pastoren med følgende påstand: «Jeg tror det er destruktivt for en kristen å være med i Den norske kirke». Det begrunnes med den teologiske utglidningen i kirkesamfunnet. Den norske kirke driver faktisk med en helt annen religion og et helt annet evangelium, ifølge den ene pastoren.

«Sannhetens talerør»

Denne typen retorikk er ekskluderende. Den definerer mennesker ut av kristendommen, istedenfor å invitere inn. Å være inkluderende bør være målet for enhver aktør som driver i kristen regi. Det er også urovekkende at baksnakkingen av Den norske kirke skjer under et bakteppe av å «avdekke vranglære» og å være sannhetens talerør.

Men at det er urovekkende, betyr ikke at det er oppsiktsvekkende. Enkelte frikirkelige miljøer opererer med et verdensbilde der onde krefter er aktive. Disse onde kreftene vil ødelegge kristendommen slik disse miljøene mener kristendommen faktisk bør arte seg. Etter å ha tilbrakt 29 år i frikirkelige miljøer vet jeg også at tanken om onde åndelige angrep lever. Kritikk, uavhengig av konstruktivitet, kan av enkelte miljøer tas til inntekt for at det man forkynner eller gjør er rett, fordi det er bibelsk å møte motgang eller motstand.

Jeg mener også at forsamlingen som finansierer podkasten bør spørre seg selv om det er riktig at pastorene bruker en time hver av sin tid på å snakke ned Den norske kirke.

Riktig bruk av pastorers tid?

«Jeg tror at det er destruktiv for en kristen å være med i Den norske kirke. (...)» viser en sjelden teologisk og retorisk arroganse. Det er ikke opp til frikirkelige pastorer å bedømme hvor vidt Margot på 75 år, som hver søndag går i sin lokale kirke på Sotra, er en fullverdig kristen, eller om det er destruktivt for Anna på 16 år å være med i Ten Sing i sin lokale kirke i Hønefoss.

Jesusfellesskapet, forsamlingen pastorene leder, har som mål å drive med mediemisjon og podkasten tenkes nok som et ledd i dette. En kan spørre seg om det ikke hadde vært mer fruktbart at de to pastorene heller brukte tid på å bygge bro til sin lokale folkekirke. Jeg mener også at forsamlingen som finansierer podkasten bør spørre seg om det er riktig at pastorene bruker en time hver av sin tid på å snakke ned Den norske kirke.

Det er ganske mye som truer frikirkelige miljøers interesser mer enn Den norske kirke. Regjeringens politikk, for eksempel.

Å føre en samtale

Teologisk uenighet eller teologisk kritikk skal og bør ikke forties. Men kristne bør ta et særskilt ansvar for hvordan man prater med hverandre, hvordan vi skriver til hverandre og ikke minst hvordan vi prater om hverandre. Tro, identitet og verdensanskuelse er tett vevd sammen. Det betyr at det bør foreligge en særlig respekt for hverandres teologi.

Det er ikke frikirkenes oppgave å foreslå forbedringspunkter til Den norske kirke. Det er en debatt som bør føres av de som går og arbeider i Den norske kirke.

Jeg mener pastorene i Jesusfellesskapet rett og slett bør tenke over hvordan de fører en samtale i det offentlige rom. Men først og fremst må de våkne opp. Flere frikirkelige miljøer eier friskoler og bibelskoler. Det var så vidt regjeringens kuttforslag til friskolene ble endret i 12. time. Mange politikere på Stortinget, på fylkesting og i kommunestyrer, særlig på venstresiden, ser få gode grunner til å gi friskoler med et verdikonservativt grunnlag tilskudd til drift. Disse politikerne ser ikke behovet for å finansiere selve menneskerettigheten. Det politiske tidspunktet for å samle alle gode kristenkrefter for å verne om de felles interessene ulike kristne miljøer har, er nå. Det er ganske mye som truer frikirkelige miljøers interesser mer enn Den norske kirke. Regjeringens politikk, for eksempel.

Ikke frikirkenes oppgave

I så måte er det positivt at pastorene i Kulturkrigen faktisk åpner opp og avkrefter myten om lukkede og lite transparente miljøer. Men ytringene trenger ikke å bli fremmet på en arrogant og nedlatende måte. Frikirkelige miljøer har alt å tjene på en åpen og inkluderende tone. En kan fint bruke ytringsfriheten til å fremme konservative standpunkter, uten å snakke nedlatende om andre som tilhører (den samme!) religionen du tilhører. Å anerkjenne den andre parten som likeverdig er essensielt i enhver relasjon. Det er ikke frikirkenes oppgave å foreslå forbedringspunkter til Den norske kirke. Det er en debatt som bør føres av de som går og arbeider i Den norske kirke.

Lite formålstjenlig

Det er lov å ytre to-streker-under-svaret-konklusjoner på kompliserte temaer, som abort, legning, kjønn, generell lidelse og Israel- og Palestina-konflikten. Pastorene kan ha noe rett i at vi også må tørre å utvide ytringsrommet i om kompliserte temaer og utfordre såkalte politisk korrekte sannheter. Hvor formålstjenlig det er å kun konkludere ut fra kun et kristenkonservativt frikirkelig perspektiv i etiske kompliserte spørsmål, og utelate andre perspektiver som eksempelvis de politiske, juridiske og sosiologiske, kan diskuteres.

Men hvis målet med podkastepisoden var å fremme litt god gammeldags kristenkonservativ guttajazzing, så er målet nådd og vel så det.