Kommentar

Prestetjeneste under sparekniven

Når nedskjæringene kommer, er prestetjenesten på sykehusene truet. For vårt arbeid med de eksistensielle sidene ved menneskers lidelse og død er ofte usynlig. Ikke desto mindre er det svært viktig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I høst skal Kirkemøtet diskutere kirkelig organisering. Selv er jeg mest opptatt av en annen sak. Jeg er sykehusprest, ansatt utenfor kirka, og har lest saksdokumentet «Kirkens tjeneste i samfunnsinstitusjonene». Det beskriver den kirkelige spesialtjenesten med arbeidsområde innen helse, kriminalomsorg, forsvar og universitets- og høgskolesektor. Disse stillingene er knytta til kirka gjennom tilsynslinja og i noen tilfeller gjennom arbeidsgiverlinja.

Kirke der livet leves

Stillingene innehas hovedsakelig av prester, etter hvert også noen diakoner. 210 personer med kirkelig vigsling er ansatt i landets samfunnsinstitusjoner. Formålet med å løfte saken til Kirkemøtet er «å tydeliggjøre for ansatte, institusjonene og samfunnet hvordan kirken forstår disse tjenestene, hvorfor de er viktige for enkeltmennesker, kirken, institusjonene og samfunnet, og å gi retning for en videre prioritering og satsing.»

Dette handler om jobben min: å møte mennesker i livets mest krevende faser, når de store eksistensielle spørsmålene melder seg, når liv og død står på spill, når livet blir for mye, og når det blir for lite. Vi bidrar til at kirka når målet om å være «kirke der livet leves».

Store samfunnsendringer på tros- og livssynsområdet gjør at det ikke lenger er noen selvfølge at prestestillinger finnes i institusjonene

—  Aud Irene Svartvasmo

Balansekunst

Institusjonsstillingene er en del av det kirkelige fellesskapet. Jeg ser et stort potensial for mer erfaringsutveksling på områder som er relevante, uavhengig av om man som vigslet faktisk er ansatt i Den norske kirke.

Store samfunnsendringer på tros- og livssynsområdet gjør at det ikke lenger er noen selvfølge at slike stillinger finnes i institusjonene. Vi må vise oss relevante der vi er, og vi må gjøre det uten å miste vårt særpreg. Ofte er det spesialprestene som har vært pådrivere for livssynsåpne rom, sørget for tilgang til elementer som er viktige i den enkeltes tro (bøker, bønneklær, tepper osv.), og ivaretatt retten til livssynsadekvat betjening. Det krever en viss balansekunst, og kirka bør ha noen tanker om vår rolle på et overordnet plan, selv om hver og en av oss er henvist til å finne – og fylle – plassen der vi er.

På Helsedepartementets nettsider «Døden – en del av livet» blir kirkas rolle knapt nok omtalt

—  Aud Irene Svartvasmo

Usynliggjøring

En utfordring for de vigslede stillingene, og for representanter for andre tros- og livssynssamfunn, er at de ofte er fremmede fugler i virksomhetene. I sykehussettingen, som jeg kjenner best, er mye av det jeg gjør usynlig for andre. Det meste skjer i de små rommene: når vi samtaler med pasienter og pårørende, når vi støtter opp i krevende situasjoner, når alvorlige diagnoser er meddelt, når døden skal håndteres og respiratorbehandling avsluttes. Mange av oss har heller ikke tilgang til å dokumentere i journal, og blir også usynlige på den kommunikasjonsplattformen som alle andre med pasientkontakt deler.

Et eksempel på hvor lett kirka som samfunnsaktør kan bli usynlig, er de nye nettsidene til Helse- og omsorgsdepartementet: «Døden – en del av livet». Kirkas rolle blir knapt nok omtalt når støttespillere for mennesker som opplever sorg og død regnes opp. Det er nærliggende å anta at det er av respekt for livssynsmangfoldet at kirkas bidrag ikke omtales som noe særskilt. I stedet nevnes kirka som en av flere frivillige organisasjoner som kan tilby hjelp.

Men kirka er ingen frivillig organisasjon. Kirka er Norges største sivilsamfunnsaktør, med et solid og landsdekkende nettverk av ressurser på omsorg, overgangsriter og håndtering av død, ritualer og sorgarbeid. Døden er et område der kirka fortsatt betyr mye for mange. På sykehuset havner det meste som har med døden å gjøre, fra rene praktikaliteter til eksistensielt tunge samtalebehov, på vår vakttelefon. Departementets nettsider er en røff påminnelse om hvor fort barnet kan kastes ut med badevannet, også når det er med de beste intensjoner om åpenhet og raushet.

Lite offensivt

Forslaget til vedtak i «Kirkelig tjeneste i samfunnsinstitusjoner» bærer preg av at kirka i realiteten har liten innflytelse når det gjelder innretningen på tros- og livssynsbetjeningen i samfunnsinstitusjonene. I de fleste tilfeller står institusjonene fritt til å velge om de vil ha slik betjening, hvordan den skal utøves og på hvilken måte den skal være sammensatt. Unntaket er når institusjonens prest og diakon er ansatt i kirka og kirka er arbeidsgiver.

Så lenge andre tar regningen, vil ekstra fagkompetanse som regel bli godt mottatt. Men å prioritere det når budsjettene må skjæres ned er en helt annen sak, og det er der det virkelige slaget står. Dessverre er det også der kirkas innflytelse kommer til kort. Kirka kan gjøre lite annet enn det som står i det relativt slappe siste leddet i forslag til vedtak: Videreutvikle dialogen med politiske myndigheter og ledelse i samfunnssektorene. Resten av vedtaket slår inn åpne dører, riktignok med en viktig erkjennelse av at kirka langt fra er enerådende som tilbyder på tros- og livssynsområdet lenger.

Som helseprest, ansatt av institusjonen og prisgitt skiftende budsjettsituasjoner, venter jeg i spenning på hvordan kirkas dialog med politikere og direktører skal settes ut i livet. Det gjør nok også de som fortviles over at Østfoldsykehuset har sagt opp vaktordningen til prestene, med store konsekvenser for pasienter, pårørende og ansatte. Det trengs kompetanse dersom dialogen skal bli fruktbar. Vi som står i disse jobbene bidrar gjerne. Vi vet hva som står på spill. Vi kjenner nyansene og behersker institusjonsspråket.

Et mer offensivt forslag til vedtak kunne vært å legge ansvaret til én av biskopene, for å samle og bygge kompetanse på området. Vi bør oppnevne et tverrfaglig råd med representasjon fra de ulike samfunnsarenaene som kan ha denne dialogen som sitt særlige fokus.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar