«Når kan krig være legitim, og hvordan kan den føres på en legitim måte?»

Krigsfrykten var stor da paven sendte ut sin encyclica på skjærtorsdag 1963 – to måneder før sin død. Cubakrisen hadde nylig aktualisert trusselen om atomkrig. I denne situasjonen tok paven til orde for et forbud mot atomvåpen, for nedrustning og mante verdens statsmenn til å skape tillit gjennom samtaler og forhandlinger i stedet for fortsette å bygge opp under frykt. Menneskeheten måtte spares for mer krig.

Fred blir lett oppfattet som ettergivenhet. Og kan man snakke om nedrustning når utryggheten skyldes manglende satsing på forsvaret?

—  Erling Rimehaug

Det er lett å kjenne seg igjen i krigsfrykten paven beskrev den gang. Og det er lett å høre ekkoet av hans tanker når dagens pave uttaler seg. Men i dag møter paven skepsis når han snakker om fred. Putins aggresjon i Ukraina har endret premissene.

Rettferdig krig

Pave Johannes XXIII satte tonen for hvordan kirken – og ikke bare den katolske – har snakket om fred fram til nå. Å bidra til fred er et av kirkens fremste kall. Nedrustning og forhandlinger forkynnes som løsningen.

Det som historisk sett er påfallende med dette pavebrevet om fred, er at krig nesten ikke nevnes. Den katolske kirkes offisielle lære er jo rettferdig krig. Krig er etter denne læren akseptabelt innenfor visse rammer. Allerede Augustin formulerte det slik: «Du skal ønske fred og gå til krig bare om nødvendig». Men krig kan altså ikke alltid unngås.

Selv om pavebrevet fra 1963 ikke nevner rettferdig krig, er dette fortsatt gjeldende kirkelære. Men i tråd med ånden fra Det annet vatikankonsil – som brevet sprang ut av – har kirken prioritert fredsarbeid og nedrustning. Etter hvert er det også satt spørsmålstegn ved selve begrepet rettferdig krig.

Ikke-voldelig alternativ

«Rettferdig krig er utdatert. Enhver krig er ødeleggelse. Det er ingen rettferdighet i ødeleggelse», sa biskop John Baptist Odama fra Uganda på en konferanse i Vatikanet i 2016. Denne konferansen var sammenkalt av pave Frans selv. Konferansen konkluderte med at det ikke finnes noen rettferdige kriger, og at denne læren har blitt brukt til å fremme krig snarere enn å hindre krig. Derfor ba de paven om å ta initiativet til å utforme et alternativ.

[ Erling Rimehaug: Krig er ikke rettferdig ]

Det har paven ikke gjort, men han har vist stor sympati for tanken. På en fredsdag året etter tok han til orde for at kirken må engasjere seg for ikke-voldelige alternativer. Og i sin encyclia «Fratelli tutti» fra 2020 skriver paven: «Vi kan ikke lenger betrakte krig som en løsning, fordi dens farer vil sannsynligvis alltid være større enn dens antatte gode virkninger. I lys av dette er det i dag svært vanskelig å påkalle de rasjonelle kriteriene som i tidligere århundrer ble utviklet for å snakke om muligheten for en «rettferdig krig». Aldri mer krig!»

Vatikanets tradisjon for nøytralitet blir kontroversiell

—  Erling Rimehaug

Ukraina ble vendepunktet

Men det var før Putins invasjon i Ukraina. «Krigen i Ukraina er et vendepunkt», skriver den italienske teologen og Vatikan-kjenneren Massimo Faggioli i det katolske tidsskriftet «Commonweal». Han sier at krigen har stanset de nyere tendensene til å endre læren radikalt i retning av pasifisme. Han mener det nå er nødvendig med en nyvurdering av «Pacem in terris», der det ikke bare blir lagt vekt på fordømmelse av krig, men også på staters rett til å forsvare seg selv.

Pave Frans har da også, etter en del uklare uttalelser, anerkjent Ukrainas rett til å forsvare seg mot Russlands aggresjon. Men han har klare ambisjoner om å bidra til fred ved å formidle dialog mellom Kyiv og Moskva. Han sendte nylig kardinal Matteo Zuppi til Kyiv på en fredsmisjon. Men president Zelensky ønsker fordømmelse av Putin, ikke pavens hjelp til å snakke med ham. Vatikanets tradisjon for nøytralitet blir kontroversiell.

Det er ikke bare Den katolske kirke som strever med hva den skal si i denne situasjonen. Fred blir lett oppfattet som ettergivenhet. Og kan man snakke om nedrustning når utryggheten skyldes manglende satsing på forsvaret?

[ Huitfeldt vil ikke evakuere norske diplomater fra Moskva ]

Rettferdig fred

«Når makthaverne snakker om fred, mener de at de undertrykte skal slutte å slåss for rettferdighet», sa en palestinsk fredsaktivist til meg for en del år siden. Fred uten rettferdighet er ingen fred, fortsatte han. Fred alene kan bli undertrykkelse. Rettferdig fred må være målet.

Noen ganger kan det være nødvendig med krig for å oppnå rettferdig fred. Men krig skal ikke heies lettvint fram. Så langt som mulig må den unngås. Opphavsmannen til læren om rettferdig krig, Augustin, sa det slik: «Det er en større herlighet å hindre krigen med et ord enn å drepe mennesker med sverd, og å skape eller opprettholde fred med fred, ikke med krig.» Krig må aldri bli et gode.

Krig er nederlag

«Krig er et nederlag for politikk og menneskelighet, en skamfull kapitulasjon, et sviende nederlag for ondskapens krefter. La oss ikke bli sittende fast i teoretiske diskusjoner, men berøre ofrenes sårede kropper», skrev pave Frans i «Fratelli tutti».

Krig har først og fremst offer, de fleste av dem uskyldige offer. Det er lett å misforstå begrepet «rettferdig krig» som at krig kan være god. Men teorien som har fått dette navnet handler egentlig ikke om rettferdighet, men om legitimitet. Når kan krig være legitim, og hvordan kan den føres på en legitim måte?

Derfor er det bedre å snakke om hvordan vi kan oppnå rettferdig fred. «Fred på jord» er en visjon gitt oss fra himmelen. Den kan vi ikke gi slipp på.