Kommentar

«Diktatorar i leikegrinda vår»

Saudi-diktatoren har gått frå å spreia radikal islam til å kjøpa seg fotballfans.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Saudi-Arabia har lenge vore kjent for å spreia ekstrem islam. Muhammad ibn Abd al-Wahhab grunnla på slutten av 1700-talet wahabismen, ei islamsk retning som i vår tid er mest kjent for salafisme, radikal islam og Al-Qaida. Frykta Det ottomanske riket hadde for al-Wahhab, spreidde seg til biskop Peder Hansen i Kristiansand. I 1804 skreiv han brev til Det danske kanselli. Han åtvara mot Hans Nielsen Hauge og samanlikna den omreisande predikanten med al-Wahhab. Han skulda Hauge for å spreia fanatisme og mistru mot staten. Det var ein dryg munnfull av ein biskop som sat fast i lomma på statsmakta i felles kamp for religionsmonopolet.

Hauge var slett ingen fanatikar, motsett al-Wahhab og etterkomarane hans. 200 år etter det famøse bispebrevet som bidrog til å senda Hauge i fengsel, blei det ekte uro knytt til at Saudi-Arabia finansierte moskear verda over. Det er lett å sjå tragiske resultat i Irak. Men også i Vest-Europa er moskear blitt bygde med saudiske petrodollar. Kongedømet har spreidd ekstrem islam – og også oppnådd aukande mistru og frykt. Fleire norske parti programfesta forbod mot slik finansiering, utan å ha tenkt godt nok gjennom at eit klart forbod fort ville stilt Noreg halvveges på lag med dei vi ville stå imot. I lov om trussamfunn fekk vi for eit par år sidan i staden inn ein mild paragraf: tros- eller livssynssamfunn som tek imot bidrag frå statar som ikkje respekterer trus- og livssynsfridommen, kan nektast offentleg tilskot.

Nye strenger

Så blei det musestille om saudi-finansierte moskear. Spreiing av radikal islam held nok fram. Men herskaren i Saudi-Arabia, Mohammed Bin Salman – MBS – er mindre glad i radikal islam enn dynastiet tidlegare har vore. MBS spelar på andre makt-strenger.

Saudi-Arabia har hatt nakketak på vestlege statsleiarar med oljerikdommen, der var Trump og Biden på line. At MBS beordra drap på og partering av den saudiske journalisten Jamal Khashoggi som opererte frå USA, blei ikkje avgjerande. Olje og pengar trumfar alt.

Alle veit at det er uråd å halda seg for nasen når ein er ivrig oppteken med å applaudera og jubla for det som skjer på idrettsbana. Det er berre å prøva.

—  Johannes Morken

Pengar kjem diverre framleis til å trumfa det meste. Men MBS driv omstilling. Brått blei det lov å gå på kino i Riyadh. Det blir spanande å sjå om MBS verkeleg lettar på grepet dei ekstreme religiøse leiarane har hatt over staten, kulturen og trua.

Men MBS respekterer ikkje menneskerettar. Han let kvinner køyra bil, men fengslar aktivistar som kjempa for retten til å sitja bak rattet. Alt nytt skal koma som milde gåver frå herskaren. Dei som set seg imot MBS, endar i fengsel – eller i verste fall i galgen. På éin dødeleg dag i mars i fjor avretta Saudi-regimet 81 menneske.

Mjuk makt

Men MBS vil bruka meir mjuk makt. Den dagen han ikkje kan ta nakketak på verda med oljemilliardar, må kongedømet stå på andre bein. MBS veit nok at det ikkje finst betre talsmenn i Vesten enn dei idrettsgale. Dei aller fleste bryr seg ikkje om kvar pengane kjem frå, berre favorittlaget gjer det godt.

Saudiske pengar overtydde rett nok ikkje fotballgeniet Lionel Messi – han valde feit løn i USA i staden. Men styrtrike, aldrande stjerner som Christiano Ronaldo og Karim Benzema har inngått feite kontraktar for spel i Saudi-Arabia. For stjerner som ser seg blinde på overfylte kontoar og får egoet styrkt av nye milliardar, er Saudi-Arabia staden. At Ronaldo og Benzema opptrer som ambassadørar for eit diktatur, spelar visst inga rolle.

Då saudiske Public Investment Fund, som Saudi-diktatoren MBS kontrollerer, kjøpte det engelske Premier League-laget Newcastle, kunne ein håpa at Newcastle-fansen hadde nekta å møta på St. James Park. Men nei. Det dei bryr seg om, er at Newcastle brått vart eit topplag med pengar igjen. Fjerdeplassen i Premier League sender laget rett inn i Champions League – som blir ny milliardbinge for Saudi-diktatoren MBS.

Mitt eige Manchester United rota tidleg i sesongen bort sjansen til å konkurrera med Manchester City og Arsenal om dei to øvste plassane. Den viktigaste sigeren for United – som sikra tredjeplassen – var at laget «heldt Saudi-Arabia bak seg».

Farvel?

Saudi-Arabia og Qatar som lever ut nabo-feiden på Den arabiske halvøya, konkurrerer om oppkjøp av populær og pengesterk idrett der sponsorar og supporterar fyller opp bingen.

Manchester United har i 18 år vore eigd av den amerikanske Glazier-familien som har vore mislikt av fans – ikkje for synet på menneskerettar, men for kynisk kapitalisme. Dei finansierte kjøpet med å setja ein tidlegare sunn klubb, i ufatteleg gjeld. Det går no føre seg ein intens kamp om å overta United – mellom sheikh Jassim frå Qatar og den britiske rikmannen, sir Jim Ratcliffe. Eg veit at mine band til Manchester United vert brotne dersom klubben vert kjøpt av sjeiken, noko som i verste fall kan bli resultatet dersom Glazier-familien er like kyniske som dei alltid har vore.

For Qatar synest i stand til å kjøpa kva det skal vera. Måten landet kjøpte seg Fotball-VM på, er ei sørgjeleg historie. Vi håpar at det skjer ei vidare positiv utvikling for arbeidsvilkår og menneskerettar i Qatar. Men FIFA-bossen Gianni Infantino har ingen rett til å ta det minste av ei eventuell ære. Han er derimot eit trist og pompøst symbol på at pengar trumfar alt.

Ingen vilje

Det finst diverre ingen maktstruktur som er villige til å stogga sjeikar og andre statlege aktørar og diktatorar som kjøper opp toppidrett. I over eit tiår har Qatar eigd den franske fotballklubben PSG og stått for statleg pengedop, på tvers av fotballens eigne regelverk som skal hindra klubbar nettopp i å bruka pengar dei ikkje har tent, til å kjøpa seg prestasjonar og med det tilgang til stadig nye milliardar. Alle forsøk på å koma til rette med dette, fislar bort.

Alle veit at det er uråd å halda seg for nasen når ein er ivrig oppteken med å applaudera og jubla for det som skjer på idrettsbana. Det er berre å prøva.

Saudi-dynastiet har lenge spreidd ei ekstrem utgåve av sin eigen guddom. No vil sjeikar og diktatorar vinna våre hjarte på anna vis: Ved å kjøpa toppidrett som har fått status som minner om ein moderne avgud.



Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar