«Ut av stillingskrigen?»

Samtidig som sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin rapport om det norske samfunnets svik overfor urfolk og nasjonale minoriteter, kom også en bok som har sin bakgrunn i det aller største sviket overfor en minoritet, nemlig jødene.

Det er all grunn til å fortsette å spørre hvorfor ikke mer ble gjort for å redde jødene. Men mange spørsmål forblir trolig ubesvart

—  Erling Rimehaug

«Krigen, holocaust og Hjemmefronten» redigert av Mats Tangestuen vakte ikke stor oppmerksomhet. «En bok om en bok om en bok om en bok» er tittelen på Morgenbladets anmeldelse. Det enorme engasjementet som møtte Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten» da den kom for fem år siden er tydeligvis forbi, og saken er overlatt til de spesielt interesserte og involverte.

Rett før jul i 2018 var jeg en av mange hundre som i en fullsatt Samfunnssal i Oslo hørte på en debatt om høstens mest omtalte bok: Marte Michelets «Hva visste Hjemmefronten». Samme dag hadde Aftenposten publisert et helt bilag med debattinnlegg om boken.

[ Hva gjorde forlaget? ]

Hva visste Hjemmefronten?

Boken hevdet å kunne dokumentere at Hjemmefronten hadde blitt varslet om arrestasjonen av jødene uten at det ble satt i gang noen storstilt redningsaksjon slik man året etter gjorde for norske studenter. Dette skulle delvis skyldes antisemittiske holdninger i motstandsbevegelsen. I tillegg ble Hjemmefrontens fluktruter stengt for jøder. Carl Fredriksens Transport reddet likevel mange, men de presset jødene for penger. Historikerne hadde dekket over disse funnene av hensyn til ettermælet for heltene.

I første omgang ble boken stort sett positivt mottatt som et nytt bidrag til å forstå det norske samfunnets ansvar for jødeutryddelsen. Men harde kritikere kom raskt på banen. Først de etterlatte etter de som fikk anklagene mot seg. Andre beskyldte Michelet for å ha en unasjonal agenda om å rive heltene ned. Og så kom de anklagede historikerne på banen med påstander om at hun hadde mistolket eller regelrett forandret kildene.

Endte i skyttergravene

– Vi må snakke med hverandre, ikke mot hverandre, sa HL-senterets leder Guri Hjeltnes da hun åpnet arrangementet i Samfunnssalen. Hun håpet at debatten kunne føre til at man fant noen felles ståsteder, enighet om hva man vet og ikke vet. Men det har ikke skjedd på disse drøyt fire årene.

Debatten har endt i skyttergravene, der man enten er på lag med ofrene eller med fortidens helter, og der det ikke er rom for noen mellomposisjon, hevder Mona Ringvej i en analyse av hele debatten som innleder den siste artikkelsamlingen. Det er blitt en debatt der hvem som sier noe er avgjørende og ikke hva de sier. Hun mener Michelet selv har mye av ansvaret for det ved et valg av skyteskiver, som Ringvej mener kan bunne i en form for avmakt i møte med det uhyrlige ved Holocaust.

Der striden står

Til tross for dette, er det egentlig nokså mye historikerne enes om. Hjemmefronten ble forsøkt varslet om aksjonen mot jødene. Det var mye antisemittisme i det norske samfunnet, og dermed også blant Hjemmefrontens folk. Det ble tatt betaling av jødene for flukten.

Men det striden står om, er om det ble varslet så konkret og tidlig at det hadde vært mulig for Hjemmefronten å agere, samt om det fantes ressurser til det på det tidspunktet. Kritikerne mener det ikke er dokumentert konkret at antisemittisme bidro til å hindre at jødene ble hjulpet. Og anklagene mot Carl Fredriksens Transport måtte bygge på misforståelse, feiltolkning eller feil gjengivelse av kilder.

[ Åpner «tapt» sak om hjemmefronten og holocaust ]

Holder konklusjonene?

Dette er kortversjonen av den grundige gjennomgangen Mads Tangestuen har i den siste boken. Den bygger på den første utgaven av Michelets bok, og er et brev han sendte Gyldendal forlag før den varslede nye utgaven, som kom i fjor høst. Den som vil sette seg inn i hvordan den endrede utgaven forholder seg til denne kritikken, må dermed lese begge bøkene. Det har ikke jeg gjort.

I intervjuer har Michelet innrømmet noen feil. Men sier at hovedkonklusjonene står fjellstøtt. Mens Tangestuen mener at kildene ikke gir dekning for konklusjonene, og derfor burde vært trukket tilbake.

Snudd helt på ett punkt

På ett punkt har Tangestuen nådd fram. Han er den historikeren som har arbeidet mest med Carl Fredriksens Transport, og reagerte kraftig på at lederen Alf Pettersen ble framstilt som en kynisk profitør på jødenes ulykke. Her har Michelet snudd helt, og framstiller nå Pettersen som en som forsøkte å bekjempe utnyttelse av jødene. Derfor har hun også beklaget til hans etterlatte.

Debatten etter boken har tross alt brakt fram ny kunnskap og synsvinkler. Og uavhengig av denne debatten kommer det stadig nye bøker. Berit Reisels bok om likvidasjonen av jødenes eiendom er for eksempel et vesentlig bidrag til å forstå det norske samfunnets holdninger. Filmen «Den største forbrytelsen», basert på en tidligere bok av Michelet har gått for fulle hus på kino, og NRKs serie «Last: Jøder» ga et godt bilde av det man nå stort sett enes om.

Mange spørsmål forblir ubesvart

For noen år siden var jeg på et seminar på HL-senteret der det ble presentert forskning fra andre land om jødenes hjelpere, der også spørsmålet om utnyttelse og profitører var tatt opp. Det slo meg som påfallende at det ikke var noen norske bidrag om dette. Dette er et av feltene som kaller på mer forskning.

Det er all grunn til å fortsette å spørre hvorfor ikke mer ble gjort for å redde jødene. Men mange spørsmål forblir trolig ubesvart. Kildene er for sprikende eller eksisterer ikke lenger. Fortsatt trenger vi å bevisstgjøres om at utryddelsen av norske jøder er vår største nasjonale tragedie. Selv om det ikke blir noen enighet om Michelets bok, er det slike debatter som fører oss videre til større forståelse.

[ Feller alvorlig dom over dommerne ]