«Var Lille Ravn et offer for norsk kolonialisme? Og var farbror Ole en bosetter-kolonist?»

Lille Ravn var elleve år og hadde ravnsvart blankt hår. Jeg lekte med henne mens jeg ventet på at jeg skulle få snakke med faren hennes. I tidligere tider ville vi kalt ham en indianerhøvding. Nå var han leder for eldsterådet i White Earth-reservatet i Minnesota. Jeg har glemt navnet hans, men jeg husker fortsatt det kraftige og vennlige ansiktet hans og håret med de to flettene.

Jeg kan ikke tenke meg at Ole noen gang betraktet seg som en kolonialist som hadde tatt jorda fra noen.

—  Erling Rimehaug

I 1980 hadde jeg jobbet mye med Alta-aksjonen og ikke minst spørsmålet om urfolksrettigheter for det samiske folket. Sist uke ble denne retten omsider skrevet inn i den norske grunnloven.

Fra samer til indianere

Det var samiske aktivister i Norge som i Alta-året hadde skaffet meg kontakten med Lille Ravns far. Han hadde gjort seg bemerket med å stille seg i spissen for en rettssak mot amerikanske myndigheter for brudd på avtalene som ble gjort med chippewah-folket i Minnesota. Det interessante var at han ikke ville ha penger i kompensasjon. Han ville ha landområder tilbake.

– Vi ødelegges av å leve på pengestøtte fra amerikanske myndigheter. Det skaper passivitet og avhengighet, sa han. Han ville ha eiendomsretten til skogen slik at de kunne starte trelastvirksomhet som kunne gi arbeidsplasser.

Chippewah var en av de store nasjonene innfødte amerikanere som bodde i den nordøstlige delen av det som nå er USA. Den europeiske koloniseringen av østkysten på 1700-tallet førte til at de ble trengt vestover, hvor de kom i konflikt med en annen stor indianer-nasjon: Dakota, som også er kjent som Sioux. Krigene dem imellom endte med Chippewah ble dominerende i det som nå er Minnesota, mens dakotaene dominerte prærien lengre vest.

Avsto Minnesota

I 1867 inngikk lederne for Chippewah en avtale med USA, der de avsto det meste av Minnesota mot pengebetaling. Når de gikk med på det, var det delvis fordi de uansett regnet med å bli tvunget bort med makt, delvis fordi de sto i gjeld til pelshandlere som hadde skapt stor sosial elendighet. Det meste av pengene ble satt i et fond som skulle utbetales etter hvert. Svært lite ble i realiteten utbetalt.

Chippewah-folket fikk beholde noen reservater der de kunne styre seg selv. Det største av dem var White Earth i den nordvestlige delen av Minnesota. Men etter hvert ble reservatet redusert ved at amerikanske bosettere lurte til seg indianernes land. Et amerikansk program for å erstatte den kollektive eiendomsretten med individuelle småbruk bidro også til at mye land gikk tapt. Det var deler av disse områdene de nå prøvde å ta tilbake ved å gå rettens vei.

[ Erling Rimehaug: Nordmenns rulleblad ]

Nordmenn tok landet

Da jeg kjørte til reservatet, så jeg at fylket vest for reservatet het Norman County. På fylkets hjemmeside står det at navnet er på grunn av alle de norske innvandrerne der. I området rundt det nåværende reservatet er det stedsnavn som Fossum, Flom, Ulen, Vangsnes og Hitterdal. Det gikk opp for meg at de som hadde tatt landet fra urbefolkningen her, for en stor del var nordmenn.

Det ble store protester da kuratoren ved nasjonalmuseet i Oslo tidligere i år kalte «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» for et kolonialistisk motiv. Norge var jo underlagt Sverige, og kunne ikke kalles noen kolonimakt. Snarere var vi kolonisert, ble det påpekt.

Likevel formidler dette maleriet en bestemt historie: At Amerika var tomt og jomfruelig og rede for å oppdages av fremmede, skriver historikeren Trygve Riiser-Gundersen i Klassekampen. At jorda var ledig fordi de opprinnelige innbyggerne var drevet vekk, skinner bare sjelden gjennom framstillingene.

Fra Hallingdal til Spirit Lake

Dakotaene inngikk også avtaler med amerikanske myndigheter midt på 1800-tallet. Men da de opplevde at avtalene ble misligholdt, gjorde noen av dem opprør. De såkalte indianerkrigene mellom sioux og amerikanske soldater inngår i mytene om det ville vesten. Det endte til slutt med at også de ble drevet inn i reservater.

Spirit Lake-reservatet i nordøstlige delen av Nord-Dakota er et av de største. Det er i nærheten av det mesteparten av mine slektninger slo seg ned, sammen med sambygdinger fra øvre Hallingdal.

Indianerkrigene var for lengst historie da bestefars bror Ole kom dit i 1904, 21 år gammel. Han var odelsgutt heime i Norge, men ble gårdsarbeider hos norskættede gårdbrukere i Nord-Dakota. Mens han jobbet hos Gunhild og Knut Lillehaugen, døde Knut. Dermed ble det til at Gunhild giftet seg med Ole. Han giftet seg altså til en gård i USA, der han ble en samfunnsstøtte med roller både i delstatspolitikken og næringslivet.

[ Hilde Løvdal Stephens: Alle Amerikas oppdagere ]

Dominerende historie

Jeg kan ikke tenke meg at Ole noen gang betraktet seg som en kolonialist som hadde tatt jorda fra noen. Han hadde kommet til et land stort sett befolket av nordmenn. De betraktet seg som lokalbefolkning, på en jord de på lovlig vis hadde fått fra amerikanske myndigheter.

«Indianerne var nettopp ikke naboer – de tilhørte en annen verden. De var en primitiv rest av fortid, som naturlig nok hadde måttet vike for nybyggernes «ordentlige» og ansvarlige forvaltning av jorda og naturressursene», skriver Riiser-Gundersen om den rådende oppfatningen da Leiv Eriksson-maleriet ble malt. «Det som bør overraske oss, er hvordan den har fått dominere vår egen historieoppfatning helt fram til i dag», konkluderer han.

Jeg vet ikke hvordan det har gått med Lille Ravn og faren hennes. Men møtet med dem åpnet øynene mine for at vår norske historie er mer sammensatt enn vi liker å tenke på. Ikke for at vi skal skamme oss eller fordømme våre forfedre. Men det kan likevel være nyttig å se oss selv også med andres øyne.

[ Myndighetene trodde ikke på at han har konvertert til kristendommen. Nå må han ut av landet ]